Julebrevet

                                        

                                                   Desember 2014

Julen er full av minner, helt tilbake til de første opplevelsene. – Jeg har mange minner, ett vil jeg dele med dere:

Det var fra 1959 og utover. 

Julen ble feiret i et nybygd hus i Branntomtbakken 4, på Tangen i Drammen. Det spesielle var at det flotte nye huset var bygd rundt og over et gammelt, lite trehus fra 1800-tallet.

De to små rommene huset en grand-grandtante på 80+. Sekstenårige meg knakket ofte på hos tanten med borett. 

Vel innenfor fikk jeg ikke bare beskue den utstoppede papegøyen Polly, men også titte på gallesteinene etter storoperasjonen og vite at hun en gang hadde jobbet i Drammen teater, med program og billetter. – Alt var på stell, penger til begravelsen lå i skuffen i en lukket konvolutt. Og hele settingen var eksotisk for en tenåring,

Gamle tante Anna ble en god venninne, som hadde sin egen , helt spesielle juleoppgave: Hver jul laget hun karamellpudding - fra bunnen av. Den ble produsert på en svartovn, hun fyrte med ved og satte sin ære i at puddingen levde opp til tradisjon og forventninger. – Selve julaften feiret hun med to ugifte nevøer og en niese, alle i 70-årene i deres lille hus i en liten bakke tett opp til Tangen kirke

Karamellpuddingen var tante Annas viktigste julebidrag. Hennes årlige julegave. Julebrevet er det nærmeste jeg kommer karamellpuddingen, på samme måte rørt sammen, ferdiggjort og servert familie venner, per post og  nett.

Alt har sin tid, også julebrev.

Det føltes litt rart å sette seg ned ved PC’en  denne  gangen. Vemodig å tenke på at julen skal skapes i år igjen. Selv om jeg vet at julen vil komme. At vi skal spille julemusikk, tenne lys, sende kort og meldinger, trykke «likes» og smilefjes. Mens amaryllisen vil pynte opp, gjerne i to generasjoner!

Vi vil få kraft fra den tidløse energien og møte julen. I det gamle, i det nye

Med  himmelens stjerner over …

Gledelig jul!

Bisonjakt

Indian summer - på Karl Johan 

Lørdag 13. september, 2014. Tenk det...  Kloden er gammel. Tiden kommer og forsvinner. Etter hvert blir i går, før og den gang da, våre viktigste referansepunkter. Mesteparten er allerede levd. For min del.

Men akkurat denne lørdagen seilte opp som en naturens nådegave. Sol, 20 grader pluss, Indian summer - vi fryder oss slik de nordamerikanske indianerne gjorde det, da det  fine høstværet virkelig fikk fart på bisonjakta. Indian summer - inspirerende og ofte kortvarig...

Jeg trekker til bysentrum, det er mye på gang - bokfestival, Paleet nyåpnet, årets Høstutstilling og Karl Johansgate som sådan. Med kafeer og det hele.

Og sannelig - det myldrer rundt meg, Fullt trøkk. Herlig!
Om det jaktes bison? Nei, det er en følelse av konsolidering i lufta.

Den som ikke levde opp til forventningene var meg selv. Kropp og føtter ble helt utslitt av å gå. Solide sko til tross. Kropp kan være slitsomt å drasse på til tider. Bok-eventer og høstbilder, alt fordrer en deltaker som funker.

Byvandreren trengte et lite retreat. Kafeene fristet. De er fine tenke-seg-om-steder,
Det ble Hard Rock Cafe. Stor ostekake og cappucino.

Høy rockemusikk. Ikke noe sted for "grannies" eller dype tanker. Men når de gamle rockegutta har lov, så må vel jeg. Høyt oppe på en barkrakk med full vindusutsikt hører jeg Johnny Cash i høyttaleren. Skuldrene senkes. Han er min mann også.

Blikket fanger inn gatelivet utenfor da ser jeg en elegant dame i lekkert oransje. Jeg ser langt etter henne; men, det er jo en venninne som har skrevet bok om Dødsdømt nr. 989 - en fange hun fulgte i USA i flere år. Flere års engasjement og vennskap hjalp ikke. Han måtte bøte med livet.

Venninnen hadde et oppdrag på bokfestivalen, men jeg holdt meg unna denne gangen. Etter hvert liker jeg å tro at jeg leser mine bøker etter eget valg. Og venninnens har jeg lest.

Men jeg stavrer meg opp til Kunstnernes hus. Sta, kalles det. Like etter vernissagen rusler jeg rundt og kikker på både det ene og andre. Andre i familien hadde kanskje merket seg ting på en annen måte. Trine, Stine, Anne Kristin f.eks.

I ett av utstillingslokalene henger det en prestedrakt. Ingen prestedame å se. Synd for meg. For nettopp det å tilkalle Allah i bønn fra kristen munn har jeg stor sans for. Jeg liker å tenke meg at alt er det samme; og at dødsstrenge lover og regler ikke har noe med det samme å gjøre. Heller ikke villfaren terrorisme. - Det henger noen skriblelapper rundt om, lett ironiske. Min lapp forblir uskrevet.
                                                 
Alt i alt, bybesøket kunne vært bedre for mitt vedkommende. Trist og småsjokkert registrerte jeg flere vondter og ubehag enn jeg helt greide å neglisjere.

Men Indian summer var det også for meg, Ingen bisonjakt, men heller en konsolidering av reviret sammen med Johnny Cash.

 

Mantra

Jeg er så heldig å ha venner i Bohuslän, Sveriges vestligste landskap - med de vakreste kystperler på en snor

Denne gangen snudde vi ryggen til havutsikten og bilte oppover og innover fra Ljungskile, opp til Bredfjället der storskogen rår, men hvor også et tjuetalls vann, store og små, gir fisk og naturglede.

Vi har med oss kjentfolk opp i høyden (126 moh), og vi har lest bøker om boplasser rundt omkring på Bredfjället. Det har gått så langt at navnet "Södra fjället" (våningshuset på bildet) er blitt som et mantra, fylt av gode vibber  - Det er lett å romantisere sterke historier om folk som av ulike grunner valgte å bygge og bo langt fra folk og med karrig jord. Uten vei og strøm - slit og ork. Men innimellom skaperlyst og livsglede...  Slike følelser vil dukke opp som lyspunkt selv i ganske harde dager,

Huset på bildet er pusset opp i nåtiden, men jeg leste at familiefaren som bodde her  i forrige århundre, var en handyman av ypperste klasse. Ingen ting var umulig for den karen.

Södra fjället  har vært en av mine fantasier.  Men det har vært mange flere plasser: Norra fjället - og Vargfjället, hvor utholdende Gertrud sto på i 50 år helt frem til 1998. Nå er det unge eiere som driver etter gamle prinsipper.

Det er mange sterke historier om å overleve på småplassene
inne på fjellet. Den sterkeste er nok den om Anna Jonsdotter, som fikk
datteren Christina i juli 1817, et uekte barn, som det het den gangen.

Faren ville ikke vedkjenne seg barnet eller ha noe mer med Anna å gjøre. Foreldrene hennes var steinharde: hvis den lille fikk leve, ville de ikke lenger kjennes ved Anna. Da hadde de ingen datter lenger.  Så stor var skammen.

Anna flyktet opp på Bredfjället med barnet. Der overlevde de  i en selvbygd  jordhytte i et område med omtrent bare lyng og myr. Tidligere skogsområder var ribbet etter forsyning av brensel til Skagen fyr, materiale til fartøy og sildetønner. - Om Annas historie er det laget en nydelig og gripende fotobok : Drottning av Bredfjället.

Etter å ha slitt i 37 år, fikk Anna  retten til egen stue.

Mye strev og mye kløkt - lite romantikk.

For egen del, var det kanskje det svenske språket . Södra fjället - som trigget den språkromantiske nerven i meg, samt en naturlyrisk bit...

- Vi vandret oppover og litt innover for å finne  rester etter en annen boplass. På stiene her beveget folk seg rundt, de hadde ærender, tenkte jeg og tittet inn i "urskogen", tenkte - så deilig å være i skogens skygger og lysstreif. 

For meg er "Södra fjället" fortsatt et mantra.
En følelse av sammenheng. 

Frekt og romantisk

I forrige uke på Mallorca leide vi bil og kjørte fra Alcudia litt innover i landet - mye høyt og svingete, terrasser oppover bratte sider, plantasjer med oliventrær. Gubben var i godt humør over historien med papegøyen.

Det var tidligere på formiddagen, vi kjørte gjennom småbyen Lluc og jeg måtte. Som jeg så altfor ofte må. Byens stamkafe dukket beleilig opp, vi feilparkerte bilen og strente inn. Bestilte to is, og en cappucino til meg. For høflighets skyld.

Var det muligheter for å låne et toalett?
Selvsagt... - Hyggelig kar bak disken.

Jeg vandret anvist vei og registrerte knapt de to store burene på høyre hånd. åpnet toalettdøra for å
gå inn, i samme nå hørte jeg en sirene-lyd ute i lokalet. Hm, tenkte jeg - har de en egen måte å registrere dogjester på her. Da jeg vel kom ut igjen,  humret privatsjåføren over meg som ble plystret på av en kafepapegøye. Måtte ta til takke med - eller spesielt eksotisk... Velg selv.

Papegøyer er intelligente og morsomme fugler. Men vi løsrev oss for å kjøre videre i Mallorcas høyland. Det tegnet til å bli en annerledes dag. På utflukt fra hotellkomplekset til StarTour, 600 leiligheter og rom, 200 ansatte. Jeg drister meg til å kalle det masseturisme. - Cappucinoen var forresten utsøkt i den brune kafeen, Frekke papegøyer og rågod kaffe. Stjerne i boka.

Det var mens vi cruiset rundt i herlig landskap, nær den lille byen Deja at skiltet Costa d'or dukket opp, og vi fikk øye på en husklynge nedenfor bilveien.  Rød murstein. Middelhavet langt der nede. Svingete, smale veier ned fra hovedløypa. Vi sneglet oss nedover  og oppdaget noen parkerte biler etter hvert. Vi sluttet oss til og vandret hånd i hånd mot herligheten.

Sjarmerende mursteinsbygninger åpnet seg i en romantisk restaurant ute (se foto). Dagen var reddet for min del. Vi fikk etter hvert servert en himmelsk omelett. Under skyggefulle trær, med ivrige småfugler  og en akkurat passe junibris rundt kinnet.

Det kan være vanskelig å beskrive fine og gode opplevelser - denne dagen tok den brune kafeen og hotellet Costa d'or prisen. Atmosfære og omgivelser begge steder.

Om noen har tenkt seg til Mallorca, finnes info om hotellet på nettet. Vi kommer nok ikke dit mer, men har det og kafeen med oss i minneboka.

Nedsnødd

Bilder, bilder, bilder. -
Aldri har så mange knipset så mye, så ofte.
Denne lille busken falt jeg for på fjellet tidlig i januar.

Knips, knips!

Myke snødotter i svakt rosa ettermiddagslys.
Et blaff av glede.
Knips, knips!

Gleden er flyktig.

Den snøkledde havner i bildearkivet - uten mål og mening.
Fotografen kjenner seg litt nede.
Tynget av dagens realiteter

Et alminnelig liv kan være ganske mye innimellom.

Et alminnelig liv,
Helt nedsnødd.

  

Fengende fra gammel skuff

Hei blogg - i 2014!

Allerede i slutten av januar.

Lill Lindfors spilles på radioen - P1 pluss (kanalen for oldiser). Da rykker det til i dansefot og kropp. Både gemal og hustru smiler gjenkjennende når vi vekkes opp av Lindfors med "En man i byrån".

Fengende rytmisk - om "å ha en man i byrån, i en ask blant andra grejor". Litt makabert, og befriende morsomt, Til og med mannen ler av teksten - fra den dama, med den utstrålingen.

Sangen handler om hvor besværlig forhold kan være, og hvor kjekt det kunne være å ha mannen nede i en liten eske, og ta ham fram når ensomheten blir for tung å bære.

Dristig morsom er hun, Lill Lindfors, første gang utgitt i Sverige og på Svensktoppen i hele fjorten uker i 1969 - i en tid da kvinners liv og tilværelse sto på dagsorden.