Midtsommer

Heldig er den som kan rusle gamle

veier i nærområdet

Syrin mot røde vegger på Øvre Skuggen

i kulturlandskapet rundt

Bogstad gård.

Det er nå ved sommersolverv jeg har lyst til å stanse tiden og øyeblikkene.

Jeg ønsker meg liljekonvall lenge, lenge -

vel gleder jeg meg til at markjordbærene skal rødme i veikanten, men de løfterike hvite blomstene kan godt drøye lite grann.

Sommerens rytme er ikke for meg å bestemme, jeg må bare følge det tempoet som blir meg forelagt.

Det hjelper nok ikke, men kan føles slik:

å stoppe opp innimellom, trekke pusten dypt, lagre sanseinntrykkene, på netthinne og i hjernebark - alt blir til biter av en sommerens evighet.

Porselenskopp

Skam å bekjenne jeg bruker sjelden kaffeserviset "Fjellflora"signert Dagny Tande Lid (1903-98). Det var veldig stas til å begynne med, og hver del er et lite kunstverk og hele settet er et oppslagsverk.

Fjellblomsten på denne koppen heter Rødsildre.

Tande Lid er kjent for botaniske illustrasjoner sammen med egne dikt og blant annet ektemannens og botanikerens Johannes Lids standardverk Norsk Flora.

For meg har hun først og fremst vært disse koppene; gjenstander med sjel og særlig kunnen. De er en familiegave og en del av mitt lille arvegods.

Porselen og fjellflora kan virke som "å trampe i klaveret". Kniplinger og gråstein...

Men fjellblomsters ynde er langt fra det bergtunge.
At karrigvilt og porselen ble ganske vellykket synes jeg rødsildrekoppen vitner om.

Løvetann

Løvetanntid. - Vi spør hverandre: hva skjer'a? - En dag står løvetannen strunk og solgul i toppen, i samme stund bevrer det lett i superlette gråhvite fnokker

som fyker rundt med vinden. De er ute i et alvorlig ærend, de skal befnokke verden. Og det ser det ut som de greier - i hvert fall i vårt nærområde.

En vanlig løvetann som heter Taraxacum officinale hører til kurvblomstfamilien og har grønne blader som verdsettes i salaten flere steder, på gammelfransk het gultoppen også "dent-de-lion" og derav på engelsk: dandelion...

Først springer de ut som gule soler, så lukker de seg og folder seg ut som hvithårede fruktbarhets-sentraler. Som barn laget vi kjeder av stilkene og tenkte ikke på blomstene som ugress. Uten å kjenne til Alf Prøysen plukket vi og bar inn til mor. Mødre blir glade, alltid. Eller burde bli.

Les bare "Løvetannens bønn" av Harald Sverdrup:

Blås på meg barn!

Fang mine stigende stjerner

og kikk på min gule sol

- som brenner i gressets høye himmel -

med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg

for de vet ikke hva ugress er.

Sara Palmer

Ute på tur er ikke helt hva det var for noen år siden. Nervesignalene har begynt å trøble litt mer for hvert år. Jeg trasker av gårde, men registrerer at den venstre foten spesielt gir beskjed om stressede tilstander. Det er rart å gå rundt litt på siden av kroppen sin, og ikke helt vite hva man skal gjøre med den.

Av gammel vane setter jeg i gang med en indre samtale, og kroppens rariteter setter fart på tankestrømmen. Fantomet - hva med ham? Jo, han har satt navn på fenomenet fantomsmerter; at det verker i lemmer som beviselig og synlig ikke fins der lenger. Jeg har bein, men føler meg nesten som "ånden som går". Mens strofer fra Jahn Teigens "Sara Palmer" gir litt liv til gangen. Ikke så fristende å være Fantomets 21. kone, bedre å trøste sin egen fot med kjærlige tanker. Nei da, jeg er ikke gal - det er bare et lite spill, og et ønske om å hele sin egen kropp.

Det går an å la rare tanker sveve og likevel være ganske normal. Det var annerledes med mannen som forvekslet kona med en hatt. Nevrologen Oliver Sacks har skrevet om det. - De dagene plagene napper borti meg, er jeg glad for alle rare tanker. Og naturen er en forståelsesfull samtalepartner - fugler, blomster og trær; de gir i alle fall trøst.

"Rose garden"

"I never promised you a rose garden" - mamma mia, førti år gammel landeplage som mange av oss liker å svinge oss etter ennå.

Rosen på bildet er fra noen somre siden. Den var en del av prosjektet "Klatrerose på kjøkkensiden". Tror den het "New Dawn"... Symbolsk og vakkert, siden prosjektet gikk parallelt med mitt nye liv som uførepensjonist. Om ikke annet så skulle jeg dyrke skjønne roser til rent behag. Mental nyting.

Og rosene kom og kom, flere år på rad. De siste somrene var selve treet litt herjet, mens rosene ble mer og mer yppale. I fjor blomstret de nesten over seg.

Etter siste frostsprengte vinter var det slutt. Ingen prosjektkoordinator eller god vilje kunne gjøre noe med rosebusken fra 2004. Det måtte taes et grep: Den gamle måtte vike for en ung og ny en, som ikke klatrer, men som trolig vil vokse og folde seg ut. Når den tid kommer.

Dette siste rosestuntet hefter det ikke så mange drømmer ved. Kanskje best slik.

Busken aner ikke hvem jeg er - og vice versa.

Jeg er optimist, men har lagt inn for at strofen kan bli aktuell igjen:

"I never promised you a rose garden".

livet, livet, livet

Siden jeg her forleden blogget friskt og freidig om døden, faller det lett å nevne livet denne gang.

Selve tilværelsen som angår oss hver eneste dag.

Følger vi med i oppløpet, er det mye å juble over og le av, gråte for og riste på hodet av.

Grue seg til og ta på alvor.

Nyte, danse og løpe.

Og ikke minst: sitte helt stille.

Sitte helt stille - gjøre ingenting.

Eller rusle en tur, gjøre sine undersøkelser:

hva skjer egentlig der ute? Er det et helt år siden sist vi gjorde den store junioppdagelsen?

Markblomster og liljekonvall, takk moder og fader natur, det er faktisk mer enn jeg har bedt om.

livet, livet, livet er mantraet for alle dagene.

Buketten med markblomster er sommerdiktet på jorden:

"Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill..."

Foreviget

Her forleden mens jeg lette etter noen gamle bilder av meg selv, måtte jeg innse at det står dårlig med dokumentasjon fra den gang da. Det fins fra ett-årsalderen, fra den gang da mor skulle til Canada, noen få fra barneårene, de obligatoriske fra konfirmasjonen, og så nesten ikke noe før studenter-bildet...

Mitt noe sparsomme bildegalleri står i grell kontrast til dagen i dag da all vår gjøren og laden, alle øyeblikk blir knipset og foreviget (e'en i kursiv markerer trykket på e'en - det tok lang tid før jeg skjønte at ordet hadde noe med evigheten å gjøre!)

I dag er det ingen fare - avkommet er ikke før kommet inn i barnehagen før det er årlige fotoseanser, og slik også i barneskolen: klasse for klasse. På Facebook og internett legges det ut bildeserier etter hver fest og hver reise.

Det var annerledes den gangen farmor Dagmar var liten (1900-87). Da ble hun og lillesøster Tora, med kjælenavn Totto, tatt med til fotograf i Fredrikstad. Storesøster overlevde lillesøster - nå er begge døde, men dette gamle avtrykket har nå fått et nytt liv på min stuevegg.

døden, døden, døden

Den noe makabre tittelen har jeg fra den svenske forfatteren Astrid Lindgren. Hun ble som vi vet en ganske gammel dame, som meget godt visste hvor det bar hen. Hun likte å vandre rundt i gravparker, og i den daglige telefonkontakten med søsteren sin, gikk det mye på døden, døden, døden...

Damen som skapte mye litterær fantasi for barna, var en virkelighetsnær og klok kvinne.

Døden er en naturlig slutt på livene våre. Den biologiske klokka er programmert for "time out" en eller annen gang, vi vet bare ikke akkurat når. Etter hvert som vi eldes vet vi likevel at en eller annen slutt nærmer seg. Og da tror jeg Astrid Lindgren forstod noe viktig - at selv om livet skal leves hele tiden, er det ikke dumt å øve seg lite grann på det uungåelige. Minne oss selv på premissene for selve det deilige livet.

Den vitalistiske poeten Bertrand Besigye kom med sin første diktsamling i 1993: "Og du dør så langsomt at du tror du lever". I år har vi fått "Og Solen Tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke" - ikke mye ydmykhet der i gården.

Det er bra vi blir minnet om begge deler - vitaliteten, et spekter av muligheter, forfallet, tapet av styrke, aksepten for noe annet. "Vår egen styrke" er nok ikke den samme som solens, da ville vi brenne opp. Styrken ligger i ha åpne øyne og masser av tålmodighet.

Livet svinger seg av gårde i en roligere dans - skjønnheten finnes også i overgangene. I oss og rundt oss.

Stresse i cyber

Internett er mulighetenes arena - nesten alt vi lurer på, kan vi finne der. Vi googler og søker i Wikipedia, alt finnes det svar på. Det er sjelden vi strekker oss opp til øverste rad i bokhylla der leksika finnes. De evige sannheter er nedfelt der, mens vitenskapelig kunnen naturlig nok vil være utdatert.

For noen år siden var det omtalt som fantastisk hvordan informasjon kunne hektes sammen, det var linker til en mengde temaer. Kunnskapen kom til oss, ting vi ikke en gang kunne tenke oss ville vi bli minnet på. Flott? - Jeg vet sannelig ikke... Noen ganger fungerer min sekvensielle hjerne godt nok. Når jeg søker vet jeg som regel noe allerede og tilleggsinformasjonen gjør bildet mer utfylt. - Det er da jeg får lyst til å lovprise de gode, gamle bøkene. Vi leser ord for ord, linje for linje, får assosiasjoner, blir kanskje nysgjerrige. Det nærmeste jeg kommer en link da, er at jeg skribler ned en tanke, et navn eller begrep og lar det være med det så lenge. Konsentrasjonen og opplevelsen er bedre koblet opp til mitt indre da.

Verst ut i taste-helvetet er diverse nettsider, nettaviser etc. En pirrende overskrift trigger nysgjerrigheten min og jeg klikker i vei, og må trykke en gang til og en gang til ... - før en eller annen dum informasjon popper opp. Bare meg selv å bebreide; det irriterer meg langt ut i nettsfæren. Dette lag på lag-prinsippet margstjeler meg, jeg blir slapp og sliten, ikke tent og opplagt, som jeg ofte blir når jeg leser. Men - jeg tør nesten ikke si det: noen bekjentskaper, opplevelser og lesinger på nettet kan treffe herlig både i hode og hjerte. Presentasjon og innhold løper sammen i en høyere enhet. Da kan det gjerne være noe helt tilfeldig som dukker opp når jeg navigerer rundt i Google-land.

Den lille prinsen vannet sin rose på en asteroide, Mao snakket om ikke å la tusen, men "hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides". Det høres bra ut, men på nettet kan det bli så mye annet enn tanker som strides, selvfølgeligheter gjentas omatt og omatt-att, det plapres fra alle verdenshjørner. Ut i ett om alt og ingenting. Det er da det blir som en lise å tenke på den lille prinsen og bare den ene rosen.

Jeg skal ikke henge meg på devisen om at "less is more", jeg skal heller innrømme at nettet reddet meg i bruk av Mao-sitatet i forrige avsnitt - det var en verdifull hendelse. Nettet er jo en eneste stor faktabase. - Men likevel, eller til tross for, vil boka være min store kjærlighet så lenge jeg lever. Og da handler det ikke først og fremst om papirsider og innbindinger, men aller mest om at denne ene kanalen, den stunden jeg leser, trigger alle mine nervetråder og åpner perspektiv-glugger i mitt indre univers.

Helt til jeg bestemmer meg for noe mer eller noe annet.