Ute på tur er ikke helt hva det var for noen år siden. Nervesignalene har begynt å trøble litt mer for hvert år. Jeg trasker av gårde, men registrerer at den venstre foten spesielt gir beskjed om stressede tilstander. Det er rart å gå rundt litt på siden av kroppen sin, og ikke helt vite hva man skal gjøre med den.
Av gammel vane setter jeg i gang med en indre samtale, og kroppens rariteter setter fart på tankestrømmen. Fantomet - hva med ham? Jo, han har satt navn på fenomenet fantomsmerter; at det verker i lemmer som beviselig og synlig ikke fins der lenger. Jeg har bein, men føler meg nesten som "ånden som går". Mens strofer fra Jahn Teigens "Sara Palmer" gir litt liv til gangen. Ikke så fristende å være Fantomets 21. kone, bedre å trøste sin egen fot med kjærlige tanker. Nei da, jeg er ikke gal - det er bare et lite spill, og et ønske om å hele sin egen kropp.
Det går an å la rare tanker sveve og likevel være ganske normal. Det var annerledes med mannen som forvekslet kona med en hatt. Nevrologen Oliver Sacks har skrevet om det. - De dagene plagene napper borti meg, er jeg glad for alle rare tanker. Og naturen er en forståelsesfull samtalepartner - fugler, blomster og trær; de gir i alle fall trøst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar