Stresse i cyber

Internett er mulighetenes arena - nesten alt vi lurer på, kan vi finne der. Vi googler og søker i Wikipedia, alt finnes det svar på. Det er sjelden vi strekker oss opp til øverste rad i bokhylla der leksika finnes. De evige sannheter er nedfelt der, mens vitenskapelig kunnen naturlig nok vil være utdatert.

For noen år siden var det omtalt som fantastisk hvordan informasjon kunne hektes sammen, det var linker til en mengde temaer. Kunnskapen kom til oss, ting vi ikke en gang kunne tenke oss ville vi bli minnet på. Flott? - Jeg vet sannelig ikke... Noen ganger fungerer min sekvensielle hjerne godt nok. Når jeg søker vet jeg som regel noe allerede og tilleggsinformasjonen gjør bildet mer utfylt. - Det er da jeg får lyst til å lovprise de gode, gamle bøkene. Vi leser ord for ord, linje for linje, får assosiasjoner, blir kanskje nysgjerrige. Det nærmeste jeg kommer en link da, er at jeg skribler ned en tanke, et navn eller begrep og lar det være med det så lenge. Konsentrasjonen og opplevelsen er bedre koblet opp til mitt indre da.

Verst ut i taste-helvetet er diverse nettsider, nettaviser etc. En pirrende overskrift trigger nysgjerrigheten min og jeg klikker i vei, og må trykke en gang til og en gang til ... - før en eller annen dum informasjon popper opp. Bare meg selv å bebreide; det irriterer meg langt ut i nettsfæren. Dette lag på lag-prinsippet margstjeler meg, jeg blir slapp og sliten, ikke tent og opplagt, som jeg ofte blir når jeg leser. Men - jeg tør nesten ikke si det: noen bekjentskaper, opplevelser og lesinger på nettet kan treffe herlig både i hode og hjerte. Presentasjon og innhold løper sammen i en høyere enhet. Da kan det gjerne være noe helt tilfeldig som dukker opp når jeg navigerer rundt i Google-land.

Den lille prinsen vannet sin rose på en asteroide, Mao snakket om ikke å la tusen, men "hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides". Det høres bra ut, men på nettet kan det bli så mye annet enn tanker som strides, selvfølgeligheter gjentas omatt og omatt-att, det plapres fra alle verdenshjørner. Ut i ett om alt og ingenting. Det er da det blir som en lise å tenke på den lille prinsen og bare den ene rosen.

Jeg skal ikke henge meg på devisen om at "less is more", jeg skal heller innrømme at nettet reddet meg i bruk av Mao-sitatet i forrige avsnitt - det var en verdifull hendelse. Nettet er jo en eneste stor faktabase. - Men likevel, eller til tross for, vil boka være min store kjærlighet så lenge jeg lever. Og da handler det ikke først og fremst om papirsider og innbindinger, men aller mest om at denne ene kanalen, den stunden jeg leser, trigger alle mine nervetråder og åpner perspektiv-glugger i mitt indre univers.

Helt til jeg bestemmer meg for noe mer eller noe annet.