Den noe makabre tittelen har jeg fra den svenske forfatteren Astrid Lindgren. Hun ble som vi vet en ganske gammel dame, som meget godt visste hvor det bar hen. Hun likte å vandre rundt i gravparker, og i den daglige telefonkontakten med søsteren sin, gikk det mye på døden, døden, døden...
Damen som skapte mye litterær fantasi for barna, var en virkelighetsnær og klok kvinne.
Døden er en naturlig slutt på livene våre. Den biologiske klokka er programmert for "time out" en eller annen gang, vi vet bare ikke akkurat når. Etter hvert som vi eldes vet vi likevel at en eller annen slutt nærmer seg. Og da tror jeg Astrid Lindgren forstod noe viktig - at selv om livet skal leves hele tiden, er det ikke dumt å øve seg lite grann på det uungåelige. Minne oss selv på premissene for selve det deilige livet.
Den vitalistiske poeten Bertrand Besigye kom med sin første diktsamling i 1993: "Og du dør så langsomt at du tror du lever". I år har vi fått "Og Solen Tilber Ingen Andre Guder Enn Sin Egen Styrke" - ikke mye ydmykhet der i gården.
Det er bra vi blir minnet om begge deler - vitaliteten, et spekter av muligheter, forfallet, tapet av styrke, aksepten for noe annet. "Vår egen styrke" er nok ikke den samme som solens, da ville vi brenne opp. Styrken ligger i ha åpne øyne og masser av tålmodighet.
Livet svinger seg av gårde i en roligere dans - skjønnheten finnes også i overgangene. I oss og rundt oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar