"I never promised you a rose garden" - mamma mia, førti år gammel landeplage som mange av oss liker å svinge oss etter ennå.
Rosen på bildet er fra noen somre siden. Den var en del av prosjektet "Klatrerose på kjøkkensiden". Tror den het "New Dawn"... Symbolsk og vakkert, siden prosjektet gikk parallelt med mitt nye liv som uførepensjonist. Om ikke annet så skulle jeg dyrke skjønne roser til rent behag. Mental nyting.
Og rosene kom og kom, flere år på rad. De siste somrene var selve treet litt herjet, mens rosene ble mer og mer yppale. I fjor blomstret de nesten over seg.
Etter siste frostsprengte vinter var det slutt. Ingen prosjektkoordinator eller god vilje kunne gjøre noe med rosebusken fra 2004. Det måtte taes et grep: Den gamle måtte vike for en ung og ny en, som ikke klatrer, men som trolig vil vokse og folde seg ut. Når den tid kommer.
Dette siste rosestuntet hefter det ikke så mange drømmer ved. Kanskje best slik.
Busken aner ikke hvem jeg er - og vice versa.
Jeg er optimist, men har lagt inn for at strofen kan bli aktuell igjen:
"I never promised you a rose garden".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar