Farmoren min ble 87 år. Aldri kan jeg huske hun brukte ordet trening. Eller at hun trente. Like fullt et langt og gjennomgående friskt liv. At demensen rammet henne de siste årene var ingen straff, men antakelig en del av den skriften som var nedtegnet i akkurat hennes gener.
I alle fall, til hun var godt over 80 sprek som en fole... Jeg kjente henne fra midten av hennes førtiår, og da gikk vi aldri ville turer i skog og mark. Men vi spaserte når jeg var på besøk i hovedstaden, gikk i gatene, besøkte magasinene: Steen og Strøm - du store tid! På landet var det vandreturer i blomsterenga. Markblomstene var våre kjæreste venner, som jeg like fullt plukket og holdt fast i svette fingre til vannglasset ble det siste hvilested for sukkertoppene, blåklokkene, Maria nøklebånd, prestekragene og tjæreblomsten - alt etter årstid og turmål.
Men det var farmor - hun trente aldri, ingen kroppsbygging og tredemølle. Lenge bodde hun i femte etasje uten heis, mye gratis mosjon i det. Trening var ingen greie for kvinner som var født i 1900, tror jeg. Man forflyttet seg, gikk dit man skulle. Tok gjerne noen lystturer i pent vær. Spille tennis og seile, det kunne være en aktivitet og en sport... Ja, kan hende var det sporte det het om man beveget seg rundt for fornøyelsen og blodomløpets skyld. Selv om svetting ikke var særlig attraktivt for propre damer.
Det var visst Frognerparken som var favorittområdet i hennes siste år. For til slutt å begrense seg til korte turer rundt i kvartalet på beste vestkant, der byspurvene fikk mat og oppmerksomhet.
Heller ikke da jeg var liten, visste barn mye om farmødre. Min farmor behersket både tall og engelsk og tysk og arbeidet på "kontoret". Den private gleden, varmen og hyggen var innenfor kontrollerte former. Vi var ute i naturen og gikk hjem igjen, vel fornøyd med ekskursjonen. En annen ting var bylivets promenader, kanskje vel så spennende og eksotisk. Farmor i drakt og små selvsydde hatter. Og det er gjennom disse hattene jeg nå tenker meg at hun viste frem noe av den farmoren jeg ikke hadde oversikt over.
Nå sier jeg gladelig hipp hurra for farmor, som var et barn av sin tid og en kvinne for sine mange år - og selvsydde hatter.
lørdag 28. november 2009
Orkide
En gang i tiden ble det utgitt en bok om plantenes hemmelige liv. De var levende på en mer avansert måte enn vi kunne forestille oss, de responderte på omsorg og vennlig snakk. Det måtte være i flower-power-tiden. Make love not war m.m. Kjærligheten skulle omslutte alt og alle og verden skulle bli et blivende sted.
Nå vet jeg ikke om jeg fortjener den gleden en av mine orkideer skjenker meg hver dag. For andre gang produserer den nye blomster. Det vokser opp nye blomsterstilker og jeg er helt betatt. Fete, nye knopper. Håp og glede.
Jeg har ikke snakket så mye med denne orkideen, men et tips jeg fikk av en venninne en gang kan ha gjort underverket: En gang i uken lar jeg vannet bare renne gjennom den porøse jorden, og kryster ut den siste resten før jeg setter den skjønne tilbake på plassen.
Og voila - det ser ut som den liker seg der den står; og jeg elsker i hvert fall den. Som et ordløst mantra fyller den stuerommet og meg selv hver bidige dag.
Nå vet jeg ikke om jeg fortjener den gleden en av mine orkideer skjenker meg hver dag. For andre gang produserer den nye blomster. Det vokser opp nye blomsterstilker og jeg er helt betatt. Fete, nye knopper. Håp og glede.
Jeg har ikke snakket så mye med denne orkideen, men et tips jeg fikk av en venninne en gang kan ha gjort underverket: En gang i uken lar jeg vannet bare renne gjennom den porøse jorden, og kryster ut den siste resten før jeg setter den skjønne tilbake på plassen.
Og voila - det ser ut som den liker seg der den står; og jeg elsker i hvert fall den. Som et ordløst mantra fyller den stuerommet og meg selv hver bidige dag.
fredag 13. november 2009
Halvparten av en hest
I høst har jeg mistet tre mennesker, to av dem var nådd skjels år og alder, og hørte ikke til mine aller, aller nærmeste. Men nå i ettertid ser jeg at de hver på sin måte har hørt til i min livshistorie.
En ved å stå bi som familiemedlem da min egen kjernefamilie hadde gått i stykker, den andre ved å komme inn senere som storfamiliemedlem når nye bånd ble knyttet i min nærhet. Mye god alminnelighet og livgivende humor i den familien.
Den tredje delte jeg arbeidsplass med i fire år, i en avisredaksjon i byen ved havet i begynnelsen av 70-årene. Som korrekturlesere rettet vi tekster på lange papirflak. Kunsten var å være både nøyaktig og rask med mye tidspress i avisen. Belønningen var å få jobbe i et levende og spennende miljø. For bare et par uker siden døde han i hovedstaden, syv år yngre enn jeg, etter selv å ha mistet sin kone for ti år siden. Mange tanker dukker opp, som da han blottende ung i byens teaterforening spilte halvparten av en hest, og da han stusset ordentlig over ordet blåknute. Som jeg serverte under en samtale på korrekturen. Ord er spennende og her er står fargen blå for en ekstra hard knute. Blånekte og blåsur. Noe negativt forsterkende. Et gammeldags ord som jeg hadde med meg og i meg.
Nå tenker jeg at dette bare er begynnelsen, at om noen år vil mange mennesker utelukkende leve i minnet mitt. Vemodig og vanskelig, men nødvendig å ta innover seg,
En ved å stå bi som familiemedlem da min egen kjernefamilie hadde gått i stykker, den andre ved å komme inn senere som storfamiliemedlem når nye bånd ble knyttet i min nærhet. Mye god alminnelighet og livgivende humor i den familien.
Den tredje delte jeg arbeidsplass med i fire år, i en avisredaksjon i byen ved havet i begynnelsen av 70-årene. Som korrekturlesere rettet vi tekster på lange papirflak. Kunsten var å være både nøyaktig og rask med mye tidspress i avisen. Belønningen var å få jobbe i et levende og spennende miljø. For bare et par uker siden døde han i hovedstaden, syv år yngre enn jeg, etter selv å ha mistet sin kone for ti år siden. Mange tanker dukker opp, som da han blottende ung i byens teaterforening spilte halvparten av en hest, og da han stusset ordentlig over ordet blåknute. Som jeg serverte under en samtale på korrekturen. Ord er spennende og her er står fargen blå for en ekstra hard knute. Blånekte og blåsur. Noe negativt forsterkende. Et gammeldags ord som jeg hadde med meg og i meg.
Nå tenker jeg at dette bare er begynnelsen, at om noen år vil mange mennesker utelukkende leve i minnet mitt. Vemodig og vanskelig, men nødvendig å ta innover seg,
Damefotball
Nei, jeg har ikke begynt å drive en ny sport.
Jeg er en dame som i grunnen aldri har brydd meg så mye om den slags. Har ingen motforestillinger til det heller, det at jenter sparker fortball, at de spiller cup, spiller ute i verden, vinner og taper og kan alle reglene om off side, dødball, straffe og sånn.
Det nærmeste jeg kommer damefotball er når herrer spiller fotball og jeg ser på dem på TV. Som nå sist under cupkampen mellom Molde og Ålesund. Siden Ålesund by (og til dels Molde) har stor plass i mitt hjerte, ble jeg ekstra engasjert under kampen, med ekstraomganger og straffekonk (!) Spennende saker. Kommentarene satt løst. Også fra meg
Det er ved slike høve jeg tenker på begrepet damefotball. Og det har ikke noe med feminine herrer på banen å gjøre, heller at det er en dame som setter av tid til å følge med en fotballkamp til ”the bitter end” eller i dette tilfellet: ”gloria mundi” – eller noe sånt… Men det har noe med min bedre halvdel å gjøre, som med lett hevede øyenbryn roser mine analytiske evner. At jeg som kvinne kan si så mye fornuftig om fotball.
I samme stund lurer jeg på om han ser herrefotball, mens jeg, selv om jeg er på samme kanal, bivåner damefotball. Jeg tror forresten at fotballintelligens ikke finnes, det handler mest om å gidde. Orke å engasjere seg. Sette av 45x2 minutter, og gjøre ren og skjær damefotball ut av det. Morsomt og interessant – også for omgivelsene
Jeg er en dame som i grunnen aldri har brydd meg så mye om den slags. Har ingen motforestillinger til det heller, det at jenter sparker fortball, at de spiller cup, spiller ute i verden, vinner og taper og kan alle reglene om off side, dødball, straffe og sånn.
Det nærmeste jeg kommer damefotball er når herrer spiller fotball og jeg ser på dem på TV. Som nå sist under cupkampen mellom Molde og Ålesund. Siden Ålesund by (og til dels Molde) har stor plass i mitt hjerte, ble jeg ekstra engasjert under kampen, med ekstraomganger og straffekonk (!) Spennende saker. Kommentarene satt løst. Også fra meg
Det er ved slike høve jeg tenker på begrepet damefotball. Og det har ikke noe med feminine herrer på banen å gjøre, heller at det er en dame som setter av tid til å følge med en fotballkamp til ”the bitter end” eller i dette tilfellet: ”gloria mundi” – eller noe sånt… Men det har noe med min bedre halvdel å gjøre, som med lett hevede øyenbryn roser mine analytiske evner. At jeg som kvinne kan si så mye fornuftig om fotball.
I samme stund lurer jeg på om han ser herrefotball, mens jeg, selv om jeg er på samme kanal, bivåner damefotball. Jeg tror forresten at fotballintelligens ikke finnes, det handler mest om å gidde. Orke å engasjere seg. Sette av 45x2 minutter, og gjøre ren og skjær damefotball ut av det. Morsomt og interessant – også for omgivelsene
Bare et menneske
Når man blir seksogseksti, da gjør man som man vil synger Wenche Myhre; optimistisk og feiende. Et utsagn som forteller førtiåringene at det er håp i hengende snøre og sekstiåringene at det ikke er slutt ennå. Selve bonustiden står på vent.
Det kan være flere fordeler ved å ha levd lenge. Som nå under svineinfluensaen for eksempel. Der de eldste av oss i beste fall stiller med motstandskraft fra hissige virus vi har vært utsatt for tidligere. En fordel som smaker litt så der, ingen av oss ønsker at den yngre garde skal måtte ta støyten. - Barn og barnebarn.
Angsten sitter løst for tiden, også hos eldre, Flere over sekstifem har blitt avvist i vaksinekø, alder teller ikke, til nød om vi kan skilte med risikofaktorer. Det er ikke nok å si at jeg er redd for å bli utsatt for denne pesten. Noen har mistet fokus og vært ufine mot helsearbeiderne, som ikke skjønner at selv en gammel mann er et menneske som vil leve. Og kan være redd for å dø. Frykten kan sitte løst og er mindre pen.
Nå ble det først sagt at denne influensaen var av det milde slaget. Senere har vi hørt litt av hvert annet. Ikke bare hørt, men fått inn med krigstyper og skingrende stemmer på Dagsrevyen. Det har vært helsides oppslag av type skrekk og gru. At det er nødvendig med daglige pandemibulletiner kan være nok til å gi sarte sjeler gåsehud. Livet er farlig, men akkurat nå er det veldig, veldig farlig.
Etter fire måneder med influensameldinger har jeg nifst nok begynt å dabbe litt av. Faller ut innimellom. Har glemt obligatorisk håndvask noen ganger. Flaut å måtte si det. Jeg som alltid har stilt opp for egen helse og brukt ordet motstandskraft som et mantra. Har vært flink sånn. Nå er jeg litt redd og litt sløv.Tør ikke tro at alderen min kan redde meg, og er engstelig for vaksinen, I mitt liv handler det allerede om en hverdag som er krydret med diverse nevrologiske symptomer. Da kan influensaen i seg selv trigge både det ene og det andre. At en vaksine også kan fremkalle mange interessante og nervepirrende ting, gjør uttrykket å velge mellom pest eller kolera helt forståelig.
Krisehåndtering på nasjonalt plan må være vanskelig, men det er sannelig ikke problemfritt i intimsfæren heller. Selv ikke når jeg er seksogseksti og i prinsippet kan gjøre hva jeg vil.
Det kan være flere fordeler ved å ha levd lenge. Som nå under svineinfluensaen for eksempel. Der de eldste av oss i beste fall stiller med motstandskraft fra hissige virus vi har vært utsatt for tidligere. En fordel som smaker litt så der, ingen av oss ønsker at den yngre garde skal måtte ta støyten. - Barn og barnebarn.
Angsten sitter løst for tiden, også hos eldre, Flere over sekstifem har blitt avvist i vaksinekø, alder teller ikke, til nød om vi kan skilte med risikofaktorer. Det er ikke nok å si at jeg er redd for å bli utsatt for denne pesten. Noen har mistet fokus og vært ufine mot helsearbeiderne, som ikke skjønner at selv en gammel mann er et menneske som vil leve. Og kan være redd for å dø. Frykten kan sitte løst og er mindre pen.
Nå ble det først sagt at denne influensaen var av det milde slaget. Senere har vi hørt litt av hvert annet. Ikke bare hørt, men fått inn med krigstyper og skingrende stemmer på Dagsrevyen. Det har vært helsides oppslag av type skrekk og gru. At det er nødvendig med daglige pandemibulletiner kan være nok til å gi sarte sjeler gåsehud. Livet er farlig, men akkurat nå er det veldig, veldig farlig.
Etter fire måneder med influensameldinger har jeg nifst nok begynt å dabbe litt av. Faller ut innimellom. Har glemt obligatorisk håndvask noen ganger. Flaut å måtte si det. Jeg som alltid har stilt opp for egen helse og brukt ordet motstandskraft som et mantra. Har vært flink sånn. Nå er jeg litt redd og litt sløv.Tør ikke tro at alderen min kan redde meg, og er engstelig for vaksinen, I mitt liv handler det allerede om en hverdag som er krydret med diverse nevrologiske symptomer. Da kan influensaen i seg selv trigge både det ene og det andre. At en vaksine også kan fremkalle mange interessante og nervepirrende ting, gjør uttrykket å velge mellom pest eller kolera helt forståelig.
Krisehåndtering på nasjonalt plan må være vanskelig, men det er sannelig ikke problemfritt i intimsfæren heller. Selv ikke når jeg er seksogseksti og i prinsippet kan gjøre hva jeg vil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
