Halvparten av en hest

I høst har jeg mistet tre mennesker, to av dem var nådd skjels år og alder, og hørte ikke til mine aller, aller nærmeste. Men nå i ettertid ser jeg at de hver på sin måte har hørt til i min livshistorie.

En ved å stå bi som familiemedlem da min egen kjernefamilie hadde gått i stykker, den andre ved å komme inn senere som storfamiliemedlem når nye bånd ble knyttet i min nærhet. Mye god alminnelighet og livgivende humor i den familien.

Den tredje delte jeg arbeidsplass med i fire år, i en avisredaksjon i byen ved havet i begynnelsen av 70-årene. Som korrekturlesere rettet vi tekster på lange papirflak. Kunsten var å være både nøyaktig og rask med mye tidspress i avisen. Belønningen var å få jobbe i et levende og spennende miljø. For bare et par uker siden døde han i hovedstaden, syv år yngre enn jeg, etter selv å ha mistet sin kone for ti år siden. Mange tanker dukker opp, som da han blottende ung i byens teaterforening spilte halvparten av en hest, og da han stusset ordentlig over ordet blåknute. Som jeg serverte under en samtale på korrekturen. Ord er spennende og her er står fargen blå for en ekstra hard knute. Blånekte og blåsur. Noe negativt forsterkende. Et gammeldags ord som jeg hadde med meg og i meg.

Nå tenker jeg at dette bare er begynnelsen, at om noen år vil mange mennesker utelukkende leve i minnet mitt. Vemodig og vanskelig, men nødvendig å ta innover seg,