Farmor

Farmoren min ble 87 år. Aldri kan jeg huske hun brukte ordet trening. Eller at hun trente. Like fullt et langt og gjennomgående friskt liv. At demensen rammet henne de siste årene var ingen straff, men antakelig en del av den skriften som var nedtegnet i akkurat hennes gener.

I alle fall, til hun var godt over 80 sprek som en fole... Jeg kjente henne fra midten av hennes førtiår, og da gikk vi aldri ville turer i skog og mark. Men vi spaserte når jeg var på besøk i hovedstaden, gikk i gatene, besøkte magasinene: Steen og Strøm - du store tid! På landet var det vandreturer i blomsterenga. Markblomstene var våre kjæreste venner, som jeg like fullt plukket og holdt fast i svette fingre til vannglasset ble det siste hvilested for sukkertoppene, blåklokkene, Maria nøklebånd, prestekragene og tjæreblomsten - alt etter årstid og turmål.

Men det var farmor - hun trente aldri, ingen kroppsbygging og tredemølle. Lenge bodde hun i femte etasje uten heis, mye gratis mosjon i det. Trening var ingen greie for kvinner som var født i 1900, tror jeg. Man forflyttet seg, gikk dit man skulle. Tok gjerne noen lystturer i pent vær. Spille tennis og seile, det kunne være en aktivitet og en sport... Ja, kan hende var det sporte det het om man beveget seg rundt for fornøyelsen og blodomløpets skyld. Selv om svetting ikke var særlig attraktivt for propre damer.

Det var visst Frognerparken som var favorittområdet i hennes siste år. For til slutt å begrense seg til korte turer rundt i kvartalet på beste vestkant, der byspurvene fikk mat og oppmerksomhet.

Heller ikke da jeg var liten, visste barn mye om farmødre. Min farmor behersket både tall og engelsk og tysk og arbeidet på "kontoret". Den private gleden, varmen og hyggen var innenfor kontrollerte former. Vi var ute i naturen og gikk hjem igjen, vel fornøyd med ekskursjonen. En annen ting var bylivets promenader, kanskje vel så spennende og eksotisk. Farmor i drakt og små selvsydde hatter. Og det er gjennom disse hattene jeg nå tenker meg at hun viste frem noe av den farmoren jeg ikke hadde oversikt over.

Nå sier jeg gladelig hipp hurra for farmor, som var et barn av sin tid og en kvinne for sine mange år - og selvsydde hatter.