Ingenting forsvinner

Bak på en konvolutt fra en venninne står det kort og kontant med sirlig håndskrift: "Navnet på den blå sommerfuglen vi så på fjellet er: Vanlig blåvinge. Latin: Lyeaeidis idas (Linné 1761) Fant den på biblioteket på Otta."

Det var i juli 2007 på Høvringen, en fin sommerdag på vandring i nærheten av hyttegrender og hoteller; en sverm av blå sommerfugler danset over stien. Alle var lysende klarblå. Vakre, ualminnelig vakre - og til tross for navnet, langt fra vanlig for våre øyne.

I dag nesten to år senere, slår jeg opp i Wikipeda og finner ut at disse ekstrablå sommerenglene må ha vært hanner - for hunnen er ikke så blå, men har mye brunt på overvingen. Hun er dømt til å avfinne seg med det, for det er smått med kosmetikk i sommerfuglverdenen. Det naturen har utstyrt dem med, må holde. Som det også gjør. - I alle fall, jeg finner alle sommerfuglarter bedårende; feminine eller maskuline, det er ett fett, jeg blir usigelig høy og glad når de flagrer rundt og forbi i solbelyst luft.

Nå kan jeg endelig kaste konvolutten med blåvinge-snutten, hittil har den vært gjemt som viktig; en liten minneinstruks om de mannlige og vanlige blåvingene som en lykkelig dag svevde lavt over markblomster og beitegrønt gress i fjellheimen.

Blåvingene jeg gispet over på Høvringen i juli 2007, hadde ikke lang tid å gjøre det på. Noen uker, toppen. Men ingen av dem så ut til å bekymre seg for det. - Annerledes da i går, på sykkeltur i dalen her like ved. Den gamle karen vi møtte på kafeen. Vi var på hils fra før og kom i prat. Ganske snart begynte han å snakke om ektemaken, som brått og uventet hadde dødd for omtrent 16 måneder siden.

Som det menneskebarn han var, grublet han over dette livets harde realiteter. Han snakket og snakket, var litt pjusket av alders år og en tid med stor sorg. Presten hadde uten nølen sagt: dere møtes igjen... - Velsigne henne. Det hadde vært godt å høre. - Selv lente han seg til Einstein, med ordene om at ingenting forsvinner. - Alt vil være der.

Vakre og fargesprakende sommerfugler lever evig i vår bevissthet. Mennesket kan være seg selv bevisst åtti år eller mer. Vi sanser med hele oss og forstår så mye, men at livet med alt sitt vil ta slutt er ikke like lett å skjønne. Eller godta.

Aprilsnarr

Den lot seg ikke lure. Ikke før stått opp, så signaliserte den at noen skitur ikke kom på tale i dag. Selv om Kaptein Ski lokket med ren og skjær påskestemning utenfor vinduene, overdøvet slitenhet og stølhet til og med euforien fra i går.

Men ute er det lyst og lett, hjerte og hode kan ikke ta kroppen helt alvorlig: Bli med ut, det går seg til. Det er ikke ofte fjellet er som i dag, Faktor 30 i fjeset, det kan ikke gå galt. Bli med nå…

Siden hjerte og hode allerede er på vei ut, trekker kroppen skistøvlene på føttene og gir seg tillitsfullt over. Kaptein Ski har planlagt en ny rute, det kommer til å bli så bra.

Hjerte og hode bryr seg niks om den hese astmapusten som gir et lite hint om rikets tilstand. Slitenhet fare – vårpreppa vinterløyper her kommer vi!

Den som etter hvert føler seg dum, er kroppen. Den aner ikke at det er den store narredagen, første april - men den føler seg grundig lurt av hjerte og hode der den kjemper seg oppover motene og kløner seg nedover brattbakkene - ja, og tar av seg skiene i verste kneika…

Flaut? Pinlig - eller?
Hvem er hun som tror hun kan narre kroppen?

Akkurat nå er hun ikke fremmed for et snarlig møte med hjerte og hode.
Hastesak: Husk å lytte til kroppens signaler og eldgamle kunnskap.

I preppa spor

Preppa spor er et must, tenker jeg mens ski, staver og kropp prøver å komme inn i den gjensidige rytmen som bein og armer har øvd på så mange sesonger. Jeg blir sliten av å gå på ski. Hodet vil hele tiden, mens kroppen gjerne er på etterskudd.

Det er et ømt punkt øverst der bak, helt oppe mellom skulderbladene nederst i nakken – det må være min innebygde varsler - Dette til etterretning: Muskelforsvaret er på vikende front. Men gli, gli… oppover, oppover; bruk beina, press skia i sporet, skyv framover. Alt du kan.

Jeg prøver å sette kroppen i et mer effektivt gir. Forsøket blir tatt godt imot. Legemet responderer, forsiktige gledessignaler sendes rundt omkring. Så litt sterkere. Fram og tilbake. Høyt og lavt. - Jeg begynner å tro at gleden fins, alltid, og at den ofte vet selv når det kan passe å vise seg fram.

Glede over kropp i bevegelse er ikke porno. Det er rester fra de første menneskenes sansinger og erkjennelser - bevegelse og dans - før ordene, før religion og filosofi, en bevissthet som satte følelser fri.

Vi klapper i hendene – så glad’ er vi, så glad’ er vi …

Turen blir til mens jeg går, og en opplagt hjerne kan finne på å sende positive signaler rundt i mitt medtatte legeme: Dette er gleden fra lenge, lenge siden - og likevel ikke - dagens glede er nyskapt og egenprodusert. Jeg fortjener den, for jeg har selv skapt den, uten å tråkke på andres tær, bare ved å dilte etter i preppa spor.

Kaptein Ski går som vanlig foran, glir og sparker fra – framover, hele tida framover. Jeg følger etter. Liker å holde meg i baktroppen, det er greit ikke å ligge helt der framme. Ok å gli som best jeg kan i samme spor, ta bakken utfor når den kommer, på eget ansvar.

Noen må gå på ski over Grønland, noen planter flagget på Sydpolen – da er de stolte og glade. Jeg kan hente fram gleden fra skituren den aller siste dagen i mars – i preppa spor…