Byen

Noen byer blir svært spesielle når man kan zoome dem inn ovenfra. Etter å ha klatret opp de 418 trappetrinnen fra byparken til Fjellstua, erkjenner jeg først at noe er galt i min gamle kropp. Det skal ikke være så vanskelig å puste og så nesten umulig å komme seg opp. Men like forbasket er det deilig til slutt å stå helt der oppe med utsikt utover by og hav og se på de små husene, som ikke er små på ordentlig, men som fra 130 meter over havet blir lekebyaktige og elskverdige.

Nå hører jeg til dem som alltid har svermet for bygatene i gamle Ålesund, men som etter hvert innser at prosjektet moderne by er vanskelig å forene med verneverdig arkitektur og bygningsmasse. Men byen har egentlig ikke noe valg, det er jo nettopp sjarmen med husvinkler og tak som er sjel og hjerte. Store moderne handlesentra vil aldri kunne by seg fram på samme måte. Samtidig kan ikke gamle byer være rene museer heller. Bygater må leve et moderne liv.
Jeg tenker meg at byplanleggere og politikere må være både dristige og besinnede. De må være kosmopolitter og heimfødinger.

Alle som bor og arbeider i denne byen, er den kraften som alt hviler på. Og jugendarkitekturen burde inspirere mer enn den hemmer.