1100 sider

Å lese er en stor hobby i manges liv. Lidenskap, kanskje.

Her forleden kom jeg i telefonprat med en venninne fra flere år tilbake, 47 år for å være nøyaktig. Hun er historisk interessert, og fortalte i en bisetning: ”og nettopp nå leser jeg ”The Pillars of the Earth” av Ken Follett. Spennende”. – Akkurat. Det er vel derfor jeg ikke har lest noe av den forfatteren før, fordi han er en spenningsforfatter og de i grunnen aldri har vært min greie. Men nå ble jeg nysgjerrig, søkte i Deichmans bokbase og fikk treff.

Det treffet resulterte i et biblioteklån og en lesesvir i 3 dager. Sent og tidlig logget jeg lesehjernen min inn mellom permene til Folletts litterære verden i England fra 1123 til 1174. Kirkebygging og klosterliv, fredløse og adelsfolk, presteskap og fattigfolk, kjærlighet og makt, hat og hevn. Masse hat og masse hevn. Virkelig en sidevender, og dyktig komponert; det ene plottet etter det andre skildret i et samfunn der makta rår. Brutalt og ustabilt. Ingen var helt trygge, noen gang.

1100 sider med spenning fra ende til annen. Flere ganger tenkte jeg: Nå orker jeg ikke mer. Det gjorde jeg selvsagt. Men jeg kommer ikke til å lese oppfølgeren, som visst også skal være drivende god. Skjønt ikke fullt så.

Det må da være måte på.