Trøste og bære

Alt kan ikke være gloria, latter og glede. Ikke alle dagene. Ikke hele livet.
Vi er ikke programmert for evigheten. Og det kan være vanskelig å ta inn over seg en overgangstid der ikke alt fungerer like selvfølgelig som før.

I ungdomstiden trener vi oss opp til å bli voksne, til å kunne ta de riktige valgene, takle sorger og gleder med samme sinn. Tåle å bli irettesatt, tåle å få ros. Skaffe oss en plass i lyset og livet, samt godta og hjelpe andre til en slik posisjon.

Da kan det være tøft å komme dit hen at ett av de store lyspunktene i tilværelsen er å få medisiner på blå resept - som et klapp på skulderen, fortsett bare videre…
Du har ikke kommet helt frem ennå.

Klart det er flott med alt vi kan få på bokser og glass, mens vi like gjerne ønsker oss et orakel i Delfi. Som kan gi oss en slags verbal trøst når trykket blir for stort. – En gang for mange år siden, da jeg bodde i fiskeværet, var standardspørsmålet til dem som kom fra doktortimen: No, fekk du trøst hos dokter’n i dag, då…? Trøst var essensielt. Jeg vet ikke helt om det betydde at alle sorger var slukket. Selv om det beste var best den gangen også, tror jeg at trøst var noe midt imellom, at det handlet om å få mot til å leve videre.

I helsevesenet arbeider det mange engler innen trøste- og bære-omsorgen.

I livet utenfor tror jeg vi er mange som har innsett at det i stor grad handler om å trøste og bære seg selv.