Brevet

Et brev lå en dag i postkassen min. Et personlig brev med en spesiell håndskrift. Store, åpne bokstaver - både kunstneriske og ordentlige.


Kanskje du ikke husker meg, antyder brevskriveren. Det er jo hele 47 år siden. - Klart det- Og med det samme, før avsender var lest, var skriften tolket og gjenkjent.

Vi har ikke sett hverandre mye under alle disse årene, et par treff, noen få telefonsamtaler. Noen julehilsener, særlig til å begynne med. I det hele tatt. ikke mye kontakt etter skoleåret på "den ytterste nøgne ø", for mer enn en kvinnealder siden - da vi delte både jobbsted og hus.


Det er nå jeg kjenner hvor stor plass et slikt personlig brev har for meg og mitt: Håndskriften utenpå. Man aner hvem det er; og så lenge det er uåpnet kan det romme alt - store forandringer, glede eller sorg, et snarlig besøk kanskje, eller mellom elskende: det mest intime og inderlige. I en tid fylt av e-poster og sms'er er det rart å tenke på den langsomheten et brev var omsluttet av. Først å bestemme seg for å sette seg ned, ha tid, gripe pennen og la hånden danse den og tankene bortover papiret. Et bilde i skrift.


Brevene har naturlig nok vært forskjellige. Noen mer hverdagslige, fylt av små og nære ting; andre dristigere, mer filosofiske, det kan være mottakeren inspirerte til slikt. Tanker var blitt utvekslet før. Men den som kunne lese mellom linjene, fornemmet nok litt av hvert i de mer dagligdagse betroelsene også.

Det er lett å bli sentimental over fenomener fra fortiden, og et brev som dukker opp etter mange lange år, kan sette sterke følelser i sving. Så mye har skjedd, og det ikke bare gloria. Ikke alt har vært like vellykket og super perfekt. - Hvor skal en stakkar begynne?

Enklest da å ta en telefon, med ringetid som heldigvis ikke er tilmålt og rådyr lenger. I løpet av en times tid er mye sagt. Vi utveksler epost-adresser (!) og vil heretter kunne treffes på nett.


Min uro etter å ha blitt konfrontert med brevet er stilnet. Som hun sa det i andre enden av telefonen: "det finnes noe i alle gårda". Og det er jo sant. - På samme måte som et gammeldags, personlig brev sjelden går rett i papirkurven.

Det kan risikere å havne i skuffen. Som et minne.