Juninatten finnes

Det er den tolvte dagen i januar, det går mot lysere tider, men ennå er morgenene mørke og energitappende. Etter en lang natts tornerosesøvn, er det vanskelig å oppfatte signalene om at dagen skal leves. Det er ikke bare evnen, men kanskje noe med viljen og lysten.

For elleve dager siden døde den danske forfatteren Inger Christensen. Det har vært en sann svir å dukke ned i hennes poetiske tekster: det, Alfabet, Sommerfugldalen... Selv om diktene er ordnet i store systemer, kan jeg lett bli både glad og undrende ved å lese dem. Den faste formen hindrer heller ikke alvorlige budskap å ha innhold og poetisk tyngde.

Det er trist å få varsel om dødsfall - men her vil i alle fall en stor diktning leve; alltid.

Til trøst for oss som fortsatt må tåle mørke morgener i januar, siterer jeg noen linjer fra del 10 av diktet Alfabet:

juninatten findes, juninatten findes,
himlen omsider som løftet til himmelske
højder og samtidig sænket så ømt som når
drømme kan ses før de drømmes; et rum som
besvimed, som mættet med hvidhed, en timeløs

kimen af dug og insekter, og ingen i
denne flyvende sommer, ingen begriber at
efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
findes, kun disse rastløse ultralydes
svimlende rekker findes og flaggermusens
jadeøre vendt mod den tikkende dis;
aldri var jordklodens hældning så dejlig,
aldri de zinkhvide nætter så hvide,

Dette som et ørlite utvalg fra et stort dikt og en stor dikter. Som minner meg om alt som finnes - i seg selv og i språket.