Håp til verden

Vi rundet av året med å se på TV - Lise Fjeldstad leste Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale -
"Det heiter ikkje eg - no lenger. / Heretter heiter det vi."

Litt lenger nede:"Alt du kan ta på deg av børa til bror din/må du ta på deg."

Er det noen av oss som hører på slik tale i våre dager? Snakker vi ikke, de fleste av oss, vår egen "new speech" der rettferdighet, trøst og oppmerksomhet først og fremst gjelder oss selv?
Var det derfor jeg et øyeblikk tenkte: - oj, hører ikke det diktet en annen tid til? Er det ikke litt oppbrukt, litt pompøst, litt passé? Fremstår det ikke for manende?

Det er et du-dikt - nesten i stil med Dagbladet og VG når det skrives om skatten vår, ferien vår, sexlivet vårt - you name it. Da handler det om hva vi har rett og krav på, mens Moren Vesaas prøver å vise oss hva medmenneskelighet og en forskjell i innstilling kan gjøre.
-At "det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm".

Ja, det kan være vanskelig å navigere seg gjennom livet og verden. Vondt vil vi alle få det innimellom, også dessverre de som står oss nærmest. Og ser vi utover vår engere krets, finnes de svære katastrofene, de blodige krigene og hele elendigheten. Der må engasjementet organi-seres på et høyere nivå enn i vårt eget lille hode - det må utføres politikk av ypperste klasse for å få til forandring.

I intimsfæren kan det min santen også være nok for et helt liv - med hjerte- og smertegråt, men heldigvis også både humring og magalatter. Noen ganger kan det tunge gjøre det grått og over-skyet i sinnet. Rockeren og presten Bjørn Eidsvåg har visst erfaring med sånt, for han gir oss villig hånden og tørker gjerne tårene våre, men reserverer seg ganske tydelig:

"Eg ser du har det vondt. Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina de sjøl". Nettopp det siste kan være godt å ta innover seg - at visst kan vi få støtte og varme ord - men veien mot"the bitter end" den må vi rusle alene. Selv om presten Eidsvåg understreker at noen allerede har tatt brodden av døden for oss.

Fagre ord kan være blandet trøst når alt røyner på. Men ord kan også være livgivende og underfundige. Som for eksempel tittelen på en kommende bok av lyrikeren og småbarnsmoren Cathrine Grøndahl: "Jeg satte mitt håp til verden". - En diktsamling om det å bli mor...

Ord kan lindre og ord kan leke; og plante rare tanker om "natural born" medmenneskelighet.