Av det samme

Det er lett å føle seg liten i verdensrommet, det er også lett å føle seg krympet om det butter i relasjonene. Mellom meg og de andre. Når noe er helt feil, men ikke er noe å gjøre med. Å være dømt til å være tilskuer, selv om båndene burde være så tette, så tette. Og at det egentlig kanskje er min feil. At det en gang ble gjort et mistak, at noe vesentlig ble oversett. - På en måte er det lettere å føle seg liten i verdensrommet. - Da ser jeg for meg en buet jordskorpe med et bitte lite menneske strektegnet mot himmelen, med en bananskalk av en måne og noen stjerner. En slik litenhet er ekstensiell på en annen måte. Den forteller meg om en evighet og det uavvendelige, og setter meg sterkt og poetisk på plass.


For førti år siden til sommeren landet Armstrong og hans kumpaner på månen. I ettertid blir det sagt at det ikke var fru Luna de var mest himmelfalne over, men jorda sett fra oven. Det var rørende å se Tellus utenfra. De var visst heller ikke leie for at de mange slagerteksters store klisjé så grundig ble konkretisert og tilgjengeliggjort. Mens den jorda vi går på fikk en ny og realpoetisk dimensjon. "Også jorden er en stjerne" skrev dikteren Arnulf Øverland. Akkurat det er det ikke like lett å ta høyde for når vi kaver omkring eller sitter helt stille med et kok av følelser. Det kan virke sammensnørt og vanskelig, mens verdensrommet er stort og utfattelig, og jorda bare snurrer rundt og rundt. Utrettelig.


Vi svever rundt i vårt verdensrom, vi mingler med kosmiske energier. Hvert sekund fyker to energiske subatomære partikler gjennom hodet vårt. De dannes når primære kosmiske stråler treffer atmosfæren. Så sier de som vet. Jeg forstår det ikke, men liker å tenke på det. At det kan være med på å holde oss i live. At alle på vår lille/store klode holdes gående av det samme. At vi er av det samme.


Ja visst, jorda er en stjerne - den blir også kalt en global landsby. Avstander er borte, vi kjenner til alt som skjer overalt, og tar det innover oss. Men det er mer enn vi kan makte. Vi forventer heller at hvert område skal styre med sitt eget på en allmenn, akseptabel måte. Hva dette allmenne er, kan det være vanskeligere å enes om.


Den lille prinsen til de Saint-Exupéry hadde også utfordringer med tilværelsen der han tålmodig sto og vannet den eneste rosen på en asteroide. En rose som virkelig hadde sine nykker. - Men prinsen fant stor glede i å oppvarte sin eneste rose, han så forbi taktikken og oppdaget både ømhet og kjærlighet.


En rose er en rose er en rose... Et menneske er så mangt. Det er vårt eget og det er de andres. Åpner vi opp, ser vi den andre. Det er der noen mener vi har vårt egentlige anliggende.