Julebrevet

Nå er den snart her - julen. Og da tar jeg meg den frihet og legge ut teksten til årets julebrev:

Selv den største juleelsker kan møte veggen når bare det å tenke på julen skaper kaos og motstand i de innerste gemakker. Er det et helt år siden sist? Er det virkelig det?
I år igjen – hvem orker…

Da tenker jeg på diktet til Kolbein Falkeid - Privat huskeregel. Der han skriver om hverdagene, at vi ikke skal klistre fine øyeblikk opp på veggen i tankene og forgylle dem med lengselen vår. Vi skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har oss på mannskapslista.

Men julen er ingen hverdag. Det er høytid og fest, glitter og farger, gaver fra meg til deg, pepperkaker og medisterpølser – ja, nettopp – det kan bli for mye, selv av det gode.

Det er når selve juleangsten setter inn at det er på tide å bryte opp døra til julerommet, skape en høytid på nytt. Litt motstand er bare sunt, spesielt for et julemenneske. Som innerst inne skjønner at det handler om mer enn å rekke julehandelen. At vi faktisk for en gangs skyld har lov til å forgylle noen timer og dager med –
ja nettopp, lengselen vår. At jul ikke er hverdag, men helligdager og fritid.

Vi velger selv vår jul. – En gang, for ganske lenge siden, da jeg virkelig hadde det travelt, hendte det jeg ønsket meg en liten kirke på et høyt fjell… Det var da Lill Lindfors sang om at hvis hun ble rik noen gang, skulle hun kjøpe seg ”en kyrka, där ljuset faller ifrån höga fönsters ram”. Det fantes en luftmadrass og en kasse med fransk burgundervin. Og skjønn musikk.

Travelheten er ikke lenger som før, men uroen der inne kan ligne mistenkelig på gammelt stress. Det fins en følelse av at tiden flyr sin vei (den virkelige tiden, alt som er) – og at mangt og mye er uopprettelig.

Det er da jeg vil ta med meg mine kjæreste opp på et høyt fjell
- med en liten kirke, og om ikke vin, så i hvert fall skjønn musikk.

Gledelig jul!