Like før jul

Det er blitt sagt at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter. Det vet ikke jeg noe om, men akkurat nå føler jeg at ekte juleelskere er mentalt utladet lenge før hovmesteren viser seg på TV-skjermen lille julaften.

For når juleelskeren skriver utkast til årets julebrev i slutten av oktober, og familiebildet er blitt så broket at det må kjøpes julegaver i bolker og puljer fra - ja, sist i oktober til like før jul - da kan det bli litt mye og vel lenge...

I gode stunder beskriver jeg julen som en lettere euforisk tilstand, der julemusikk, pynt og blomster er viktigere enn julematen. Mens det helt ultimate er lett snødryss fra en mørk desemberhimmel på selveste julekvelden. - Og selv om det kan bli lettere panisk sånn like før det hele ringer inn på dato, er det også rundt den tiden at kroppen gir små kynnere om at julefreden snart vil senke seg ned i kropp og sjel.

Dette året skal julemennesket med følge legge ut på en lang reise like oppunder høytiden. I en sølvgrå Toyota - oppover den lange dalen, over fjellet, bratt ned til fjorden; og utover, utover til jugendbyen ved havet. Byen som det går an både å elske og hate, der den ligger rett ut mot himmel og hav. Nyanser i blått, rosa og grått. Solnedganger og morgengry. Bygningene er blitt oppgradert over flere år - litt oppstæsja og litt mer selvbevisste. Om bygninger kan være seg selv bevisste? - I alle fall har noen av dem som bor i husene og går i gatene blitt klar over seg selv og byen sin på en ny måte.

En førjulsreise til byen ved havet, tror jeg virkelig vil få julen til å sette seg. Få den dit den hører hjemme: i hjertet og sjelen.

O' sjelefred, o' julehimmel ved havet.