Hjernevinningene må krølle seg litt ekstra i den prosessen.
Å lese skjønnlitteratur er å dikte med.
Bøkene i bildet er det jeg vil kalle en salig blanding. Fire kom til meg fra under juletreet, en ble kjøpt til lesegruppa, og den siste har stått og ruget i en fem, seks år: Karsten Jensen "Vi, de druknede" sto lenge støtt i bokhylla med sine 687 sider... Hjelp, jeg drukner, tenkte jeg - og vegret meg, men dristet meg endelig inn i boka nå rundt nyåret. Og det angret jeg ikke på, mens jeg leste på skrå et par dager. Slukte, som det heter. Jeg befant meg i fiske- og sjøfartsbyen Marstal på øya Ærø syd i Danmark, deltok på land og sjø fra 1648 og fram til slutten på annen verdenskrig. det var ingen dans på roser for noen, hjemme eller på sjøen, for voksne eller barn. Slagene haglet over små guttetraver. På skolen, i oppdragelsen, ungene imellom. Mange skjebner, i godt og vondt. Handlingen går over ca hundre år, og holder grepet tvers igjennom,
Hvorfor leser vi alle disse bøkene? Helst på papir, men også fra skjerm. Skjønnlitteratur fordøyes uansett medium. Ja, gjennom øret også. Det handler om å få adgang til en annen verden, lese en fortelling som slår an kjente toner i oss - bli berørt, få innsikt, være i nærheten av både godfølelse
og tristhet? Kjenne på humor. Le litt, eller lesehumre...
Årets julelesegaver kom fra flere hold i familien. Vi fikk Lars Mytting "Svøm med dem som drukner". En godt komponert fortelling, nesten som en kriminal, oppdiktet og leseverdig. Jeg skal ikke gå videre inn i denne historien, men vi holder til både i Gudbrandsdalen, Frankrike og på Shetland. - To bøker fra barnebarn Tone og Malin: Herbjørg Wassmo "Disse øyeblikk" og Shilpi S. Gowda "Indias datter".
Den første er en utviklingsroman om en nordnorsk forfatterkvinne, lett gjenkjennelig som Wassmo selv. Tida det foregår i er min egen, og det er lett å bli engasjert. En egen nerve i denne boka - om kvinnefrigjøring, familiebånd og overgrep. Bok nummer fire er Cecilie Engers "Mors gaver". En spesielt velkomponert bok spunnet ut fra flere årganger med julegavelister: Hvem som har gitt hva til hvem over mange tiår. Etterlatt av mor som nå er i ferd med å forsvinne inn i Alzheimer. Listene som dukker fram under opprydding, forteller fram livet til familien Krefting/Enger. Mens morens demens er trist og vemodig å forholde seg til er"Mors gaver" en lesegave og en leseglede.
"Indias datter" har handling både fra India og USA. Et indisk jentebarn fødes under dramatiske omstendigheter, hun ønskes rett og slett ikke velkommen av familien. Det er ikke uvanlig i India. -Moren føder i hemmelighet, og et barnehjem ordner adopsjon til USA. - Indiske Asha vokser til og ønsker å treffe familien i India, en spennende og fargesterk del av verden. For Asha handler det om identitet og tilhørighet. For oss er det ren underholdning og noe kunnskap, som igjen kan trigge vitebegjæret. - Om noen skulle få lyst til å lese en annen bok om India, anbefaler jeg gjerne "Balansekunst" av Rohinton Mistry. Den er et hakk hvassere og underholdende på en mer krevende måte.
Den siste lesegaven er "Tirsdagsdamene - reisen til Lourdes" av Monika Peetz. Småmorsomt om damer på tur - i 40-årsalderen, på pilegrimsreise til Lourdes. Med hemmeligheter, forviklinger og avsløringer. Lesingen ga meg assosiasjoner til da jeg som 17-åring lånte Stompabøkene av min 7 år yngre bror... Jeg moret meg innimellom nå også, over en proff bok i sin sjanger.
Et lesende barn forblir et lesende menneske.
Det finnes alltid et påskudd til å ta frem den gaven en bok er. Den gir deg selskap om du er alene, -
Er man to, kan det å lese bok samtidig gi nærhet, det også. -
Selv leser jeg gjerne litt for fort, men oppfatter ganske raskt hva som egentlig sies på siden. Men etterpå er jeg ofte mer i en lesestemning enn å huske hele handlingen klart og detaljert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar