- vi har vært her, kjærester sammen. (Og hvor var vaktene? De var strategisk plassert rundt omkring denne dagen i slutten av september i fjor i alle fall...)
Skriften på veggen er ikke helt det samme som spikkingen i trestammen her. For meg var skriften i parken noe mer enn seg selv, og jeg tror at noen har villet at treet skal stå akkurat slik. All sin dag.
Jeg har tenkt litt på det å skrive i det siste. Ikke nødvendigvis å formulere setninger, flette sammen lødige tekster; men simpelthen det å skrive fram bokstavene. Føre hånden, - Spesielt ble jeg minnet på det da jeg var på besøk hos nevrologen. Etter en del fram og tilbake-snakk kom det sånn helt alminnelig ut av munnen hans: Du, den undersøkelsen du var på avslørte at du mangler dopamin (et viktig signalstoff) et par steder i hjernen. Det kan være parkinson. - Synes du at ansiktet ditt er stivnet litt i det siste? Skriv navnet ditt her! Papirark og penn. Tegn en sirkel innenfra, rundt og rundt. (Slik sa han det ikke, men jeg husker det sånn.)
Jeg skrev som en gris og tegnet som et barn. Han snakket om en atypisk parkinsonisme. - Jeg sa ikke så mye, men tenkte i ettertid på Ibsen som skal ha hatt mange forskjellige håndskrifter oppigjennom. Alt etter fasene han var i i livet. - For min del var en konfrontasjon med egen nevrosfære litt av en utfordring. Aldri så lite affekt.
Hvis skriften er sjelens uttrykk, ser det nok ymse ut i irrgangene til hver enkelt. Og jeg skal ikke påberope meg å være skjønnskriftens mester. Men får jeg en god pilotpenn, tar det med ro og legger godviljen til, blir det ikke så verst.
Jeg vet ikke hva Ibsen følte, men i gode stunder er det å føre penn på papir, lage skrift, en sann svir. Det gir en sterk og stille glede, som jeg ikke vet hvor hører hjemme eller kommer fra.
Fra "reptilhjernen" kanskje, med eller uten dopamin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar