Passbildet mitt får du aldri...

 ... men tankene mine kan du gjerne få, selv om de bare sirkler litt rundt jakten på Det Nye Passet.

For å skaffe meg et gyldig rødt pass måtte jeg reise både med buss og bane fra nesten helt inn
i  Sørkedalen, med Nordmarkas susende skoger like borti hogget her, til selveste Grønland - en bydel ganske langt unna - bortenfor slott og bortenfor Storting og bortenfor Sentralbanestasjonen, men ikke så langt fra gamle Oslo og middelalderparken. - På Grønland myldrer det mangeartet og ganske  annerledes nå enn for under en kvinnealder siden.

Siden mitt gamle pass ville gå ut i oktober, var det tid for fornyelse av bok med bilde. - Det store politihuset raget høyt over Grønlandsleiret og var lett å finne. Klokka var bare 8.15, men med en god del voksne og barn i lokalet. Lov å møte opp allerede 07.00. - Jeg trakk kølapp nr 41. Det var et godt stykke fram, men gikk greit unna. Ren rutine - og faktisk vennlig rutine, fikk jeg oppleve når det blinket for mitt nummer.

Jeg har faktisk ingen ting å klage over i møte med passkontoret hos politiet. Når jeg så også greide selve reisen til Grønland og huset med passutskriving, bør jeg være lykkelig. For det er ingen  selvfølge at kroppen alltid spiller på lag med meg selv og omgivelsene. I så måte er det lett å bekymre seg unødvendig.
Slik denne gangen også. Alt som kunne hende, hendte ikke - både turen og oppholdet i den store politibygningen var en artig opplevelse.

Den unge damen bak skranken var vakkermørk og vennlig. - Data ble fylt inn, og så var det passbildet...

Jeg satte meg rett foran en slags dataskjerm og prøve å legge ansiktet i modne, behagelige folder - Så rett fram, strekte kanskje litt på halsen.

Knips! - Hun vurderte bildet. "Vil du kanskje ta ett til?" Fikk se. "Uff ja, ett til."
Knips! - Strekte ikke så mye på halsen nå. Tittet raskt bort på forsøk 2, det fikk holde.

Så snipp, snapp snute: konsultasjonen var ute - og jeg fikk en flunkende ny passbok i hånda. Tittet forsiktig inn mot den avstivede siden der kontrafeiet var - og for et bilde! Vel er jeg sytti og sliten og trøtt, men denne åpenbaringen var som et omvendt røntgenbilde i sort hvitt. Groper, furer og et merkelig trekk rundt munnen. Ser i grunnen litt skummel ut, - I gamle dager var det snakk om å fotografere fra den mest flatterende side og vinkel. Nå må vi stå ribbet for alle illusjoner, og kanskje grue oss til å åpne den lille røde.
Ikke Maos, men vår egen.

Passet er i hus, og jeg tittter på det innimellom for å lutre meg. Alt blir en vane, og jeg vil jo ikke stå fram som et selvopptatt fjols heller. Men jeg er ikke alene om å gremmes når passbildet er så ille at selvfølelsen får en knekk. Særlig italienerne skal visst være hårskjøre i så henseende.

Nei, jeg kommer ikke til å ta fram passbildet til hvem som helst. Som en godt bevart hemmelighet skal jeg så vidt vise det ved eventuell innsjekk på Gardermoen, til en ansatt som jeg håper vil overse det diskret, eller se en gang til: kan det være samme dame...