I mangel av propert vaske-/tørkerom må fjellstøvlene hvile seg i vasken på gjestetoalettet etter en tur ute i snødrevet. Egentlig har ikke disse støvlene så mye de skal ha sagt om når de kommer ut, eller hvor det bærer hen. - I dag gikk de bare et par hundre meter ned til nærmeste Kiwi-butikk. Og opp igjen, da... Det var jo egentlig bare som en appetizer å regne, men vi som eier dem syntes det var greit
nok. Sånn innimellom skistafetter og hopp i stor bakke i Vikersund.
Jeg som har par nummer førti, burde nok ha gått lenger. For treningens skyld. Den bratte bakken hjem befordret endorfinene, som fikk meg til å drømme om hva jeg egentlig kan utføre når alt ligger til rette for det. Sommerlige utflukter opp små fjelltopper smilte i det fjerne. I hodet kjente jeg på en liten glede, og kroppen yppet seg så godt som den kan. At den senere ga noen MS-signaler også - nummenhet og visninger - får jeg bare ta til etterretning. Og heve meg over det, enn så lenge.
Både drømmene og støvlene holder en stund til. - At det hele er smått i forhold til alt i den store verden, kan jeg nesten ikke bry meg om. Heller ikke at utholdenhetsprøver og sportresultater av ypperste klasse utøves av atleter hver eneste dag.
Fjellstøvlene i vasken er med i helt andre livsprosjekt. Mitt og den andres. Hver for oss og i fellesskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar