Tidens elv

Vi er allerede kommet langt inn i det nye året. Syttende dagen i januar. 2010.

Det er lett å tenke seg tiden som farer av gårde. Den som indianere omtaler slik: tiden går ikke, den kommer.

Det er nok ikke bare jeg som kjenner angst når livet lever meg fortere og fortere. I svake øyeblikk spør vi: hvem er jeg, hvor går jeg? Selv om det kjennes godt å kunne lene seg til indianervisdommen, er det ikke alltid like lett å godta livets skjeve gang.

I voksenlivet er det ventet at vi skal være løsningsorientert på det meste, men det å leve et alminnelig og noenlunde vellykket liv ikke er en oppgave for sinker. Fra vi gjør våre første nølende skritt til vi nøler oss rundt i de siste svingene i livsløpet, er det et helt universitets-pensum av feller å snuble i. Det er dødssynder og forsømmelser overalt - livsglede kan forveksles med begjær, altruisme med naivitet, omsorg med formynderi, stayerevne med egoisme og så videre, og så videre.

Forfatteren Eva Seeberg forteller i en bok at hun ikke ser så mye på TV, hun er redd for at det som skjer på fjernsyn vil blande seg med hennes eget liv, gli over i en grumsete minnebok hvor hun ikke greier å skille egne erfaringer fra det som har gått for seg på skjermen. - Altfor mye tid foran titteskapet skjønner nok de fleste av oss kan ha en sløvende effekt, særlig nå vi reiser oss støle og beskjemmet opp av godstolen etter to timer med skiskyting eller hva det kan ha vært. - Har vi da vært avsporet eller tilkoblet? - Jo takk, begge deler.

Det er greit, jeg har skjønt det: vi må fylle vårt knapt tilmålte jordeliv med velbalanserte aktiviteter - arbeid og fritid, familie og egetliv - bare det beste er godt nok. Kvalitetstrening og kvalitetslesning, kvalitetskultur og kvalitetstid på alle plan. Det er ikke lett å følge alle disse kriteriene - godt da å erfare at bare det å gå stille og bevisst rundt i jordeliv, gjerne sitte helt rolig og utelukkende følge sin egen pust, skal kunne gi gevinster i livet her og nå. Og langt inn i evigheten. Mindfulnes for et helt liv, og vel så det...

Det er lenge siden formann Mao herjet rundt både på ideplanet og "in the real, fucking life". Han fikk det heldigvis ikke helt til, men store ideer og tanker må han ha hatt. På personplanet har han vært litt som alle andre, tror jeg - både fortvilt og sint da han klorte ned: "jeg forbanner tidens elv". Forfatteren Per Petterson lente seg nok en gang til Mao, da han brukte akkurat dette sitatet som tittel på en av bøkene sine.

Livet får vi, valgene tar vi mens vi lever. Optimistiske sjeler mener vi alltid har nye muligheter og kan velge på nytt og på nytt. Gamle, naturlig hvithårete damer som meg selv, vet at det finnes noe som aldri kan velges bort, verken i hjertet eller hodet.