Blogg for dagen

Jeg er ingen proff blogger. De proffe skriver friskt og uanstrengt hver eneste dag. Nemorosa må ta seg på tak for å klore ned noen linjer. De proffe er veldig gode, de skriver treffende og "to the point" om interessante ting som foregår i samfunnet. De mener sterkt og overbevisende, og nå gjør jeg ikke narr. Jeg misunner dem nemlig. Veldig.


Bloggen min er begynt å bli litt triviell, også for meg selv. Det var den ikke i begynnelsen, jeg ble høy bare ved tanken på at jeg fikset det. At jeg, selv om prosedyren var blitt så enkel at "even mothers could" - at jeg turte å bevege meg inn i ukjent land. Hvor jeg atpåtil måtte eksponere meg dag etter dag etter dag. Nå liker de fleste av oss å vise seg fram av og til, men det er slik med en blogg er at det er slett ikke sikkert at noen leser den i det hele tatt. Og da blir det nesten bare en drivkraft igjen: viljen og lysten til å skrive og uttrykke seg. Eller det sorterer under alenehet og selvsnakk, som på sin måte kan ha mye med ensomhet å gjøre.


Jeg tenker at det å hele tiden skulle kommentere samtiden og mitt eget liv midt oppi det, kan fjerne meg fra meg selv. Det blir ikke alltid det samme som å gå et nivå opp og få et nødvendig overblikk, det kan like gjerne føre til at jeg tusler rundt litt på siden av meg selv og manøvrer uten sans og samling.


Det er ikke sikkert at det blir en din for alltid-blogg, men det får briste eller bære. Komme det som komme vil.