Danse med stoler

Jeg har vært to uker på Lanzarote, først i februar på "Casas Heddy". Det var vellykket på mange måter, kanskje først og fremst fordi jeg tok noen utfordringer i det å reise alene med meg selv og kroppen min. Og da betyr det mindre at Røde Kors, som driver stedet, passet på oss fra avreise til hjemreise. Det var nok å forholde seg til likevel. Bare det å innrømme sin egen sårbarhet og velge trygghetsprofil framfor globetrotterferie per telt i Sahara. Likevel -ikke å vite hva jeg reiste til.

Casas Heddy møtte meg som en hvitkalket kardemommeby, som bredde seg ut over i alt 30 mål. Lave og firkantete murbygninger helt i arkitekten, Cæsar Manriques ånd, Lavt og firkantet. Opprinnelig en gang skapt og planlagt av den norske kvinnen Heddy Astrup. Det hele vakkert harmonisert med trær, planter, veier og "gater". - Dronningens gate, Bedringens vei og Karl Johans gate førte alle både til svømmebasseng og spisesal. Det var tre måltider om dagen, ved samme bord og med samme bordfeller i to uker. Jeg var heldig, vi var fire personer fra 66 til 87 som kom svært godt ut av det med hverandre. Ikke bare praten, men til tider samtalen, gjorde oss mer og mer på bølgelengde.

I tidligere dager reiste unge mennesker på dannelsesreiser. På en måte ble Casas Heddy et lignende prosjekt for meg. Men jeg er ikke ung, egentlig ganske gammel. Det siste er ikke alltid like lett å forstå. På Lanzarote erfarte jeg noe jeg allerede visste, at alder er uinteressant. Leve må vi gjøre hele tiden Så lenge vi puster er valget enkelt for de fleste av oss.

Casas Heddy framsto som en blanding av institusjon og hotell. En 66-åring som meg selv, kunne ta det som en selvvalgt prøve på hvordan et aldershjem kan komme til å bli. Det var stadig vekk aktiviteter og tett på. Litt sjenert var jeg første gangen med på morgengymnastikken på patioen. Trim fra stol! Blæh - pensjonistforeningen neste... (Umoden 66-åring!) Men øvelsene var fine og musikken og stemningen oppmuntrende. Dermed ble det noe å glede seg til, om jeg ville - hver dag.

Enhver synger med sitt nebb; på Casas Heddy danset man både med bein og uten. Musikken gjør de fleste av oss så levende som vi kan bli. Rytmer i luft og kropp. Par og alene. -
På karneval med super dansemusikk ble jeg bydd opp av mann i rullestol. Det var merkelig lett å si ja. Med null erfaring holdt jeg fast med høyrehånden, svingte rundt etter takt og rytme. Og under over alle under - det fungerte. Kjempebra. Vi smilte begge to, med munn og øyne. Vel var stolen lett og fungerte optimalt, men jeg hadde aldri trodd at den omtrent ikke skulle merkes.

Det kunne være flere ting å melde fra Lanzarote og Casas Heddy, men jeg stopper her. Det å danse på og med stoler holder for denne gang.