Gravemaskiner

Det var i juli måned, vi kjørte E-6 til Møre og registrerte et massivt veiarbeid lengst sør i Hedmark. Den ene gravemaskinen etter den andre, tjue-tredve - jeg husker ikke. men det krydde av dem. I rødt, blått, gult.


Gravemaskinene fikk meg til å tenke på dinosaurer, av det vennlige slaget. De bøyde de lange nakkene, tok opp jordmasse og digre steiner. At jeg et øyeblikk forvekslet maskinene med enorme, godmodige hjelpedyr er ikke så rart. Andre har også gjort seg sine tanker.


Dikteren Rolf Jacobsen skrev en gang diktet Landskap med gravemaskiner. Han også så på dem som svære dyr, men ikke godmodige og hjelpsomme. "De spiser av skogene mine" påstod han - Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. / Gud hjelpe meg for en skapning som dem. /Hoder uten øyne og øynene i baken. / De svinger med kjeftene på lange skaft / og har løvetann i munnvikene.


Jacobsen var redd for vold på naturen. Og så for at disse uhyrene "skulle arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører". (Fra "Hemmelig liv" 1954)


Da kan jeg jo lure, hvordan kunne jeg falle for disse mastodontene, som uten egenvilje ble styrt i en av vår tids helt nødvendige veiprosjekter? Var det barnet i meg som nesten begynte å le når jeg tok alle de fargerike gravemaskinene innover meg? Var det fantasien min som ble trigget av de lange halsene som svingte i takt med førerens vilje? For det satt jo en arbeidskar i styrehuset på hver eneste en. Det visste jeg vel, men det var gravemaskinene som forførte meg.


Og ja, jeg elsker blåklokker og løvetann. Mer enn gravemaskiner, og mer enn Europavei 6; men ikke alt i naturen er bare vakkert heller. Brutalitet i orkankastene, fjell som raser ut, jordskjelv og flodbølger. - Da var de fargerike gravemaskinene fredelige og sjarmerende maskuline i et prosjekt som går opp i den mye større moderniteten, som vi - enten vi liker det eller ikke -
er en del av alle sammen.