Å skrive et tre

"Åh, om jeg kunne skrive landskap" . Slik begynner Wera Sæther ett av sine brev hjem fra India (22.9.08). - Ja, nettopp. Omtrent slik følte jeg det også den gangen jeg så inderlig gjerne ville "skrive et tre".


Det var noe med meg og naturen i den perioden. Det var trærne - og spesielt alle de ranke hvit/sorte bjørkestammene med det lysnordiske løvverket. Å skrive et tre, kalte jeg en tekst, som jeg strevde med, men ikke fikk til.


Som mennesker i naturen kjenner vi på mange følelser,vi ser, hører og lukter. Å formidle noe av dette personlig og originalt er vanskelig. Ikke vil jeg det skal være som teksten i "Där björkarna susa" og heller ikke som en leksikalsk innførsel på Wikipeda.


Naturen og det menneskelige språket kan være langt fra hverandre. - Jeg tar naturen innover meg; bølgeskvulpet, kjølvannet etter båten - det er en direkte linje fra naturfenomen til sanseapparat. Og stort sett finner jeg ord eller navn på det jeg ser og opplever. Men noen ganger strekker ikke førstevalget til og jeg må ty til tilleggsord; noen av adjektivene for eksempel.

De kan være uunnværlige, men like gjerne føre lukt i klisjéfella - og få det stakkars bjørketreet til å ønske seg og meg langt vekk. -


Nei da, jeg er ikke animist (!) - Selv om bjørka og jeg lever i mye av det samme, er det likevel et kvantesprang mellom eksistensene våre.


Uansett: Unge trær gir mye håp, og de riktig gamle trærne, de med store kroner og tykke, knudrete stammer - de får meg til å tenke på og forstå litt mer av evigheten.