Julebarn

Julen er lik en gammel melodi -
som kan tolkes forskjellig.
Noe kjent og noe glemt, noe spøk og noe alvor.
En stor dose lengsel.
Lubne lys og slanke lys i kandelabere.
Englevakt og høye fjell.
Katedraler og små kirker,
sølvtøy og servietter av lin.

Jul er tilstedeværelse, tilbakekomst og gjensyn.
Jul er ord. Først og fremst ord - og musikk.

Og rom. De vi skaper, inni oss og rundt oss.
Anaïs Nin sier noe om å "omslutte med sin egen hud", jeg tenker meg at vi fyller med vårt eget sinn. Det er drømmer og fantasier, som lett kan gå i stykker i dag hvor det er så mye vakkert, så mange ord å forholde seg til, så mye nytelse.

Det flommer over av estetikk, vakre gjenstander og vellyd.
Et lite menneske kan ha vansker med å skape noe for seg selv - som det higer etter. Til slutt vet vi sannelig ikke; om det bare er tyverier herfra og derfra.

Bak og over alt dette er ønsket om en mental happening. Vi får en ekstra drivkraft mot det vakre og hyggelige. Vi lener oss til tradisjonene, som på sin side kan åpne opp for det umiddelbare og gledelig uventede.

Rammefortellingen gir oss gleden over barnet. Det ene.
Jeg liker å tenke meg - hvert enkelt barn.
Alle barn - i en verden med håp og store utfordringer.