Muligheter

Vi liker å tro at alt er mulig, at vi stort sett kan oppnå hva vi vil - bare vi vil det sterkt nok. Men de fleste av oss opplever at så enkelt er det ikke. Det kan bli nødvendig med både omstart og justerte målsettinger.

Noen står kanskje midt oppi sine egne muligheter uten å være klar over det.
Det kan bare være å snu litt på flisa, så vil mye gå på nye skinner.

Litt av hvert kan gå galt. Det gjelder å skaffe seg en buffer med en positiv vri. - Vi jubler og traller, synger og ler - og bums, så får vi ei dør midt i fleisen. Det er'ke mulig, sier vi da. Mens fjeset alt har skjønt det.

Ja, ja, tenker vi tappert: Det kunne sagtens gått verre.

På den annen side, når det roter seg skikkelig til og vi roper krise! - kan det hende at mulighetene endelig kommer til syne. I Kina sier de wei ji, og tenker både fare og mulighet. At det første gir oss det andre.

Så på en måte - alt er mulig. Men det er ikke alltid det beste er godt nok, og noen ganger kan alt bli verre enn vi forestiller oss. Da er jeg så godtroende at jeg lener meg på evnen til nettopp å se mulighetene. En evne som ikke støtter seg bare på blåøyde positive tanker, men på livserfaring og intuisjon.

Vareopptelling

Godt nytt år, hele verden! Seint ute? Ja, jeg vet det. Men det er ikke så greit heller - når man i jule- og nyttårshelga var litt der og litt her. Med orkanen Dagmar på nordvestlandet og Noro-viruset både der og både her. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva et Noro-virus kan avstedkomme. Det er litt for intimt og ganske uestetisk.

Nei, jeg tenker mer på all juleposten som kom til meg. Heldige menneske! - Hvert nyttår er det like rart å bunte alt sammen for å la det hvile i fred. Egentlig burde jeg fulgt opp flere av kortene og brevene. En skriftelig kontakt på den måten er verdifull og ganske sjelden etter hvert. Og mange av brevene avslører dramatiske vendinger i livshistoriene. Personlige fortellinger, som blir farget av både gledelige hendelser og vonde ting. Alt kan skje, hele tiden. Alt kan bli snudd på hodet. Hverdagen blir aldri lik seg selv mer.

Det nye året er inne i sin tredje uke og gammeldagse brev må vike for mye annet. Bøker kanskje. Og da mener jeg antifacebook-bøker - med stive permer eller av typen "paper back". Der kan jeg ikke skilte med så mange i år; bare en ny blant julegavene: Øya av Victoria Hislop. Dramatisk handling med leprabasillen og spedalskhet som en skjebnefaktor. Den lille øya Spinalónga utenfor Kreta var et fengsel og et fristed for de rammede. Kjærlighet; gode og slemme mennesker. Ansvarlige og tøylesløse. Forfatteren Victoria Hislop gjorde et scoop med denne sin første roman. Hun har visst prøvd seg med flere, men er i ettertid blitt kritisert for å ligge for tett opp til dette første og særs velykkede plottet.

Ja, lesing kan være en hyggelig og utviklende hobby. En flukt og en tilkobling. Som krever tid og konsentrasjon av leseren. Da var det ganske spesielt med den unge mannen i Volda, som slukte 2000 bøker på ett år! - Ingen nevnte Guiness-rekord, men vanvittig, var det første jeg tenkte. Han fortalte at han virkelig fikk opp turboen da han koblet høyre hjernehalvdel inn og zoomet inn sidene fra alle kanter. Fem og en halv bok i snitt hver dag i et år...

- Lesehest. - Lesemonster, sier jeg. Mer moderne er ordet også. Det vipper litt over på det perverse, mer lesebesatt enn lysten, for å si det sånn.

I den hjemlige sfære er mye ryddet bort og mye funnet fram igjen. Jeg har fått ganske god oversikt over smått og stort. - Og menneskene i min fortelling er antakelig ikke så mye annerledes enn for en to, tre uker siden.

Men livet lever oss videre. - Det blir spennende å se.