Bølgesang

I begynnelsen av september, på besøk i Randaberg med overnatting på Viste Strandhotell. Grått vær og snilt hav; men bølgene følger sin egen rytme - fram og tilbake - lydspillet gir akkompagnement til egne hjerteslag. Slik naturens musikk alltid gir resonans i kroppen, og fuglesang kan få vår indre metronom til å skifte takt.

Det er noe spesielt med vann i bevegelse. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på de store og dramatiske scenariene, men heller på sildrevann og brede elver som siger gjennom grønne og kultiverte landskap, en krusning på et bortgjemt skogstjern, en bekk som klukker.

Her like ved strandhotellet merket vi havets hvilepuls, gresstustene i flomålet hadde nok mangt annet og mer spektakulært å fortelle. Men jeg trengte ikke noe mer enn dette: et bilde og en rolig sang fra havet selv.

Opptur

Ute ved havet - med himmelen over. Høy velving og friske vinder.


Lyst til å sveve, men letter ikke. Steingjerdet møysommelig bygd opp av vante never, holder henne fast til jorda. Ikke redd for å fly, men blir minnet om fallet hvis føttene mister feste.


Gleden ved stuntet gjør opp for tyngdekraften, det måtte bli en opptur.

Kontraster i Ålesund

I Ålesund er det jugend som teller. På rusletur i Ysteneset ser jeg førjugend og ultramoderne i skjønn forening. - I alle fall, herlig kontrastfylt.

Det er noe arketypisk med hus, de handler om sjel og identitet. I våre dager med hyppige livsbrudd kan hus være lette å miste.

Vårt aller første hus (les: hjem) har sin egen tyngde, og vil som regel være et godt minne. Ja, mer enn det; kommer vi tilbake en gang, erkjenner vi i et hikst at rommene står som vegger i vårt eget indre.

Husklyngen i Ålesund ba på ingen måte om å bli tolket. De var nok heller ikke klar over at de ble observert av en forbipasserende en dag i september 2011.