Jeg strever meg opp bakkene med astmapust og MS-bein. To treningsstaver er med på å få meg mer på hugget. - Det går definitivt ikke fort, men tidligsommer-gleden napper borti meg likevel. Det er noe med lufta, det er noe med fuglene (de synger bare for meg), det er noe med markjordbær-blomstene som viser seg fram, nye av året.Bak gjerdet i barnehagen, helt i utkanten, ut mot spaserveien er to guttepjokker ivrig opptatt med noe. Men ikke mer opptatt enn at de sveiper inn meg der jeg staver meg oppover.
Klar småguttstemme - 3 - 4 år: Du, er du gammel?!
Det er aller første gang noen har kommet med den til meg. Noen sinne.
Kryss, kors, dør i natt...
Men det var kanskje på tide: Snart 68. Ikke akkurat råsprek.
Til barnet sier jeg: Ja, jeg er litt gammel.
Hva jeg mente med det siste er jeg i grunnen ikke sikker på. Det er ikke alle erkjennelser som er like lette å ta.
De to småttingene - velsigne dem - hadde allerede glemt gamlemor og ropte i kor med nytt fokus, nå mot bakken: Å se, en mark, en mark...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar