Yayoi Kusama på Høvikodden, søndag den 10. april 2016. Åpningstid kl.11.00 til 17.00. Forventning på vei i bilen. Det kunne kanskje være hva som helst, bare det bryter dagenes monotoni. Mye sykdom på ettervinteren har satt sin egen trange standard.
Utstillingen "I uendeligheten" har vært både omsnakket og skal være godt besøkt. Det er kø utenfor, men en vennlig kø. Folk i alle aldre - barnefamilier, godt voksne par og litt av hvert annet. Det er jo sosialt å stå i kø også - hvem er vi og hvor skal vi på en vårlig søndags formiddag midt i kirketiden og nåtiden, med en 86-årig kunstner, som her levd og utfoldet seg avantgarde i New York, trukket seg tilbake i hjemlandet i Japan, i psykiatriens lukkede omsorg. Har sprengt grenser og nærmet seg pop art.
I yngre år var hun med på å skape en aktiv kunst, i tablåer hvor nakenhet og sex var en del av budskapet. Hvor tablåene var kunsten. - På Høvikodden var det røde prikker og gule gresskar, innrammet og presentert i egne rom med speil alle vegne. Spennende å være i og ta innover seg.
At alt det rødprikkete var falloser, tenkte vi kanskje ikke over og snakket i hvert fall ikke høyt og mye om. - Men etter å ha tittet litt i katalogen har jeg oppfattet at Kusama nok har hatt et heller problematisk forhold til den seksualiteten hun stadig kretser om.
Jeg liker også å tenke meg at hun har en god porsjon humoristisk sans eller livsglede, kanskje. Denne sansen viser seg i utformingen, ikke lattervekkende, men overraskende og lys, til tross for gjentagelsens tvang.
Og alle barna som var med i følge med familie og foresatte, utforsket ivrig Kusamas spektakulære installasjoner. - Smarttelefonene knipset frenetisk. For det er lov nå. Å ta bilder... Før var det blitz og strengt ulovlig. Fotografering er allemannsaktivitet i dag, og deling er uansett bra.
Det var lett å kose seg på utstilling. En stakket stund å bevege seg vekk fra livets vanlighet. Om vi ikke skuet inn i den uendeligheten som Kusama selv speider inn i, så kjente jeg i hvert fall på at jeg er heldig som har mulighet av og til å surfe rundt i de øvre lag av Maslows behovspyramide.
Mye rart, og mye vakkert. Ikke norske landskap denne gangen. Alltid spennende å ta med sin bedre halvdel på slike seanser. Han foretrekker fjord og fjell, gjerne i norsk innpakning, for å være litt direkte - men jamen hadde han sans for fremvisningen til den japanske damen og trasket blid og fornøyd i kø blant bilder og installasjoner.
Dette er bloggen til Kristin, født en junidag i 1943. Når man slik er i ferd med å gå ut på dato, kan det virke noe dristig å "gå inn på data'n". - Jeg har vært definert som uførepensjonist fra 2004, etter å hatt en MS-diagnose siden 1978. Til trøst for nydiagnostiserte har jeg vært omtrent helfrisk i 20 av disse årene. Så det aller verste behøver ikke alltid bli - nettopp det.
Oppvekst på Østlandet, deretter 30 år på Nordvestlandet, og nå 20 levde år i Oslo. To ekteskap (tre barn, syv barnebarn)samt to barn, seks barnebarn som medgift med mann nr.2. - Masse erfaringer - feiltrinn og vekst, seire og nederlag, gråt og glede. Gitt kjærlighet og fått kjærlighet. Egne barn forblir ungene mine - hele livet. Sånn er det bare. Egentlig har jeg intet motto for denne bloggen, den blir til mens jeg skriver. - Anemone nemorosa - det latinske navnet for hvitveis, den som lyser opp skogbunnen på vårparten. Den som har langsgående greinete røtter, den som vi bare kan plukke, for den vokser bestemt videre. Alltid.- Tok kanskje litt hardt i her, en parkinsondiagnose fra november 2014 har nok satt meg litt ut - men gammel dame går videre. Bakover er umulig.
