Det er lett å føle seg liten i verdensrommet, det er også lett å føle seg krympet om det butter i relasjonene. Mellom meg og de andre. Når noe er helt feil, men ikke er noe å gjøre med. Å være dømt til å være tilskuer, selv om båndene burde være så tette, så tette. Og at det egentlig kanskje er min feil. At det en gang ble gjort et mistak, at noe vesentlig ble oversett. - På en måte er det lettere å føle seg liten i verdensrommet. - Da ser jeg for meg en buet jordskorpe med et bitte lite menneske strektegnet mot himmelen, med en bananskalk av en måne og noen stjerner. En slik litenhet er ekstensiell på en annen måte. Den forteller meg om en evighet og det uavvendelige, og setter meg sterkt og poetisk på plass.
For førti år siden til sommeren landet Armstrong og hans kumpaner på månen. I ettertid blir det sagt at det ikke var fru Luna de var mest himmelfalne over, men jorda sett fra oven. Det var rørende å se Tellus utenfra. De var visst heller ikke leie for at de mange slagerteksters store klisjé så grundig ble konkretisert og tilgjengeliggjort. Mens den jorda vi går på fikk en ny og realpoetisk dimensjon. "Også jorden er en stjerne" skrev dikteren Arnulf Øverland. Akkurat det er det ikke like lett å ta høyde for når vi kaver omkring eller sitter helt stille med et kok av følelser. Det kan virke sammensnørt og vanskelig, mens verdensrommet er stort og utfattelig, og jorda bare snurrer rundt og rundt. Utrettelig.
Vi svever rundt i vårt verdensrom, vi mingler med kosmiske energier. Hvert sekund fyker to energiske subatomære partikler gjennom hodet vårt. De dannes når primære kosmiske stråler treffer atmosfæren. Så sier de som vet. Jeg forstår det ikke, men liker å tenke på det. At det kan være med på å holde oss i live. At alle på vår lille/store klode holdes gående av det samme. At vi er av det samme.
Ja visst, jorda er en stjerne - den blir også kalt en global landsby. Avstander er borte, vi kjenner til alt som skjer overalt, og tar det innover oss. Men det er mer enn vi kan makte. Vi forventer heller at hvert område skal styre med sitt eget på en allmenn, akseptabel måte. Hva dette allmenne er, kan det være vanskeligere å enes om.
Den lille prinsen til de Saint-Exupéry hadde også utfordringer med tilværelsen der han tålmodig sto og vannet den eneste rosen på en asteroide. En rose som virkelig hadde sine nykker. - Men prinsen fant stor glede i å oppvarte sin eneste rose, han så forbi taktikken og oppdaget både ømhet og kjærlighet.
En rose er en rose er en rose... Et menneske er så mangt. Det er vårt eget og det er de andres. Åpner vi opp, ser vi den andre. Det er der noen mener vi har vårt egentlige anliggende.
onsdag 31. desember 2008
fredag 19. desember 2008
Julebrevet
Nå er den snart her - julen. Og da tar jeg meg den frihet og legge ut teksten til årets julebrev:
Selv den største juleelsker kan møte veggen når bare det å tenke på julen skaper kaos og motstand i de innerste gemakker. Er det et helt år siden sist? Er det virkelig det?
I år igjen – hvem orker…
Da tenker jeg på diktet til Kolbein Falkeid - Privat huskeregel. Der han skriver om hverdagene, at vi ikke skal klistre fine øyeblikk opp på veggen i tankene og forgylle dem med lengselen vår. Vi skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har oss på mannskapslista.
Men julen er ingen hverdag. Det er høytid og fest, glitter og farger, gaver fra meg til deg, pepperkaker og medisterpølser – ja, nettopp – det kan bli for mye, selv av det gode.
Det er når selve juleangsten setter inn at det er på tide å bryte opp døra til julerommet, skape en høytid på nytt. Litt motstand er bare sunt, spesielt for et julemenneske. Som innerst inne skjønner at det handler om mer enn å rekke julehandelen. At vi faktisk for en gangs skyld har lov til å forgylle noen timer og dager med –
ja nettopp, lengselen vår. At jul ikke er hverdag, men helligdager og fritid.
Vi velger selv vår jul. – En gang, for ganske lenge siden, da jeg virkelig hadde det travelt, hendte det jeg ønsket meg en liten kirke på et høyt fjell… Det var da Lill Lindfors sang om at hvis hun ble rik noen gang, skulle hun kjøpe seg ”en kyrka, där ljuset faller ifrån höga fönsters ram”. Det fantes en luftmadrass og en kasse med fransk burgundervin. Og skjønn musikk.
Travelheten er ikke lenger som før, men uroen der inne kan ligne mistenkelig på gammelt stress. Det fins en følelse av at tiden flyr sin vei (den virkelige tiden, alt som er) – og at mangt og mye er uopprettelig.
Det er da jeg vil ta med meg mine kjæreste opp på et høyt fjell
- med en liten kirke, og om ikke vin, så i hvert fall skjønn musikk.
Gledelig jul!
Selv den største juleelsker kan møte veggen når bare det å tenke på julen skaper kaos og motstand i de innerste gemakker. Er det et helt år siden sist? Er det virkelig det?
I år igjen – hvem orker…
Da tenker jeg på diktet til Kolbein Falkeid - Privat huskeregel. Der han skriver om hverdagene, at vi ikke skal klistre fine øyeblikk opp på veggen i tankene og forgylle dem med lengselen vår. Vi skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har oss på mannskapslista.
Men julen er ingen hverdag. Det er høytid og fest, glitter og farger, gaver fra meg til deg, pepperkaker og medisterpølser – ja, nettopp – det kan bli for mye, selv av det gode.
Det er når selve juleangsten setter inn at det er på tide å bryte opp døra til julerommet, skape en høytid på nytt. Litt motstand er bare sunt, spesielt for et julemenneske. Som innerst inne skjønner at det handler om mer enn å rekke julehandelen. At vi faktisk for en gangs skyld har lov til å forgylle noen timer og dager med –
ja nettopp, lengselen vår. At jul ikke er hverdag, men helligdager og fritid.
Vi velger selv vår jul. – En gang, for ganske lenge siden, da jeg virkelig hadde det travelt, hendte det jeg ønsket meg en liten kirke på et høyt fjell… Det var da Lill Lindfors sang om at hvis hun ble rik noen gang, skulle hun kjøpe seg ”en kyrka, där ljuset faller ifrån höga fönsters ram”. Det fantes en luftmadrass og en kasse med fransk burgundervin. Og skjønn musikk.
Travelheten er ikke lenger som før, men uroen der inne kan ligne mistenkelig på gammelt stress. Det fins en følelse av at tiden flyr sin vei (den virkelige tiden, alt som er) – og at mangt og mye er uopprettelig.
Det er da jeg vil ta med meg mine kjæreste opp på et høyt fjell
- med en liten kirke, og om ikke vin, så i hvert fall skjønn musikk.
Gledelig jul!
Like før jul
Det er blitt sagt at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter. Det vet ikke jeg noe om, men akkurat nå føler jeg at ekte juleelskere er mentalt utladet lenge før hovmesteren viser seg på TV-skjermen lille julaften.
For når juleelskeren skriver utkast til årets julebrev i slutten av oktober, og familiebildet er blitt så broket at det må kjøpes julegaver i bolker og puljer fra - ja, sist i oktober til like før jul - da kan det bli litt mye og vel lenge...
I gode stunder beskriver jeg julen som en lettere euforisk tilstand, der julemusikk, pynt og blomster er viktigere enn julematen. Mens det helt ultimate er lett snødryss fra en mørk desemberhimmel på selveste julekvelden. - Og selv om det kan bli lettere panisk sånn like før det hele ringer inn på dato, er det også rundt den tiden at kroppen gir små kynnere om at julefreden snart vil senke seg ned i kropp og sjel.
Dette året skal julemennesket med følge legge ut på en lang reise like oppunder høytiden. I en sølvgrå Toyota - oppover den lange dalen, over fjellet, bratt ned til fjorden; og utover, utover til jugendbyen ved havet. Byen som det går an både å elske og hate, der den ligger rett ut mot himmel og hav. Nyanser i blått, rosa og grått. Solnedganger og morgengry. Bygningene er blitt oppgradert over flere år - litt oppstæsja og litt mer selvbevisste. Om bygninger kan være seg selv bevisste? - I alle fall har noen av dem som bor i husene og går i gatene blitt klar over seg selv og byen sin på en ny måte.
En førjulsreise til byen ved havet, tror jeg virkelig vil få julen til å sette seg. Få den dit den hører hjemme: i hjertet og sjelen.
O' sjelefred, o' julehimmel ved havet.
For når juleelskeren skriver utkast til årets julebrev i slutten av oktober, og familiebildet er blitt så broket at det må kjøpes julegaver i bolker og puljer fra - ja, sist i oktober til like før jul - da kan det bli litt mye og vel lenge...
I gode stunder beskriver jeg julen som en lettere euforisk tilstand, der julemusikk, pynt og blomster er viktigere enn julematen. Mens det helt ultimate er lett snødryss fra en mørk desemberhimmel på selveste julekvelden. - Og selv om det kan bli lettere panisk sånn like før det hele ringer inn på dato, er det også rundt den tiden at kroppen gir små kynnere om at julefreden snart vil senke seg ned i kropp og sjel.
Dette året skal julemennesket med følge legge ut på en lang reise like oppunder høytiden. I en sølvgrå Toyota - oppover den lange dalen, over fjellet, bratt ned til fjorden; og utover, utover til jugendbyen ved havet. Byen som det går an både å elske og hate, der den ligger rett ut mot himmel og hav. Nyanser i blått, rosa og grått. Solnedganger og morgengry. Bygningene er blitt oppgradert over flere år - litt oppstæsja og litt mer selvbevisste. Om bygninger kan være seg selv bevisste? - I alle fall har noen av dem som bor i husene og går i gatene blitt klar over seg selv og byen sin på en ny måte.
En førjulsreise til byen ved havet, tror jeg virkelig vil få julen til å sette seg. Få den dit den hører hjemme: i hjertet og sjelen.
O' sjelefred, o' julehimmel ved havet.
onsdag 17. desember 2008
Kvinne
"Jag är kvinna - K V I N N A -" sang i sin tid Lill Lindfors, damen som ennå besitter denne helt spesielle utstrålingen. Jeg husker ikke flere strofer fra denne 70-tallslåten, tror jeg det var. - Men lurer på: hva er det å være en ekte kvinne? Er en femina de luxe en mer kvinne enn en mer androgyn type? Må man f.eks. ha født barn for å høre til kategorien?
Det var noen presseoppslag som fikk meg til å tenke på introen til Lindfors. Det ble gitt spalteplass til flere selvbeststemt barnløse kvinner, som lever utmerket med sine valg. De har fritt kunnet forsyne seg av alt det samfunnet og verden har å tilby oss: utdanning, arbeidsutfordringer, kultur og reiser - alt på egne premisser. De har aldri, sier de, hatt lyst til å reprodusere seg selv, har aldri følt noen trang til å besegle skjebnen på den måten. De er svært fornøyde med egen tilværelse.
Den nobelpris-belønte forfatteren Doris Lessing var blottende ung da hun fødte sine to første barn i Rhodesia, for bare kort tid etterpå å forlate både barn og mann med kurs mot London og sin store karriere. Disse to tidlige svangerskapene har hun blant annet forklart med en spesielt sterk trang til å reprodusere seg, en slags urdrift, følte hun.
Jeg er en smule skeptisk til ord som begynner med ur - det blir litt sånn "Meg Tarzan du Jane". Om det nå er naturen eller Gud som er med på å styre vår til tider ville ferd, så har vi som ferdes full anledning til å peile kursen. Og uansett kursvalg, livsveiene vil garantert by på store prøvelser og store gleder.
Det er en menneskerett å velge å være barnløs, det er ingen menneskerett å få barn - men fra naturens side er det lagt ganske mye til rette for at vi skal prøve det siste. Det er en ganske snedig dynamikk, som til tross for vår smartness til å regulere, må sies å ha virket så langt.
Og den såkalte kvinneligheten vår - den har heldigvis langt flere fasetter enn barnefødsler og ammetåke, en morkvinne er like mye et individ og en samfunnsborger som ethvert annet menneske.
Det var noen presseoppslag som fikk meg til å tenke på introen til Lindfors. Det ble gitt spalteplass til flere selvbeststemt barnløse kvinner, som lever utmerket med sine valg. De har fritt kunnet forsyne seg av alt det samfunnet og verden har å tilby oss: utdanning, arbeidsutfordringer, kultur og reiser - alt på egne premisser. De har aldri, sier de, hatt lyst til å reprodusere seg selv, har aldri følt noen trang til å besegle skjebnen på den måten. De er svært fornøyde med egen tilværelse.
Den nobelpris-belønte forfatteren Doris Lessing var blottende ung da hun fødte sine to første barn i Rhodesia, for bare kort tid etterpå å forlate både barn og mann med kurs mot London og sin store karriere. Disse to tidlige svangerskapene har hun blant annet forklart med en spesielt sterk trang til å reprodusere seg, en slags urdrift, følte hun.
Jeg er en smule skeptisk til ord som begynner med ur - det blir litt sånn "Meg Tarzan du Jane". Om det nå er naturen eller Gud som er med på å styre vår til tider ville ferd, så har vi som ferdes full anledning til å peile kursen. Og uansett kursvalg, livsveiene vil garantert by på store prøvelser og store gleder.
Det er en menneskerett å velge å være barnløs, det er ingen menneskerett å få barn - men fra naturens side er det lagt ganske mye til rette for at vi skal prøve det siste. Det er en ganske snedig dynamikk, som til tross for vår smartness til å regulere, må sies å ha virket så langt.
Og den såkalte kvinneligheten vår - den har heldigvis langt flere fasetter enn barnefødsler og ammetåke, en morkvinne er like mye et individ og en samfunnsborger som ethvert annet menneske.
Smiley
I dag ble jeg minnet på noe jeg har gått og hatt i tankene en stund.
Det var en notis på nettet om en russer i et mobiltelefonfirma som har fått registrert ett av alle disse smilefjesene - det som blunker ved hjelp av et semikolon - til sitt eget varemerke. ;-) Slik. - Nei da, jeg vil ikke bli straffet ved å bruke det høyst privat som her, det måtte i så fall være i en mer kommersiell sammenheng.
Selv bruker jeg bare et standard smilefjes til mine tekstmeldinger. Det koseligste, det som smiler akkurat passe. Men jeg slenger gjerne på noen, meldingen blir varmere og hyggeligere da.
Og motsatt: greier jeg ikke å hoste opp en eneste smiley til budskapet, undres mottakeren:
Noe i veien, eller? Dårlig humør?
Men det rareste er når det popper opp en en melding med et par vel plasserte smilefjes, og jeg noterer meg samme glede som om noen smiler til meg in natura. The autentic way, face to face.
Da stusser jeg litt - er det sånn det er blitt nå? Robot world...
En tekstmelding i ny og ne, med noen velplasserte smilefjes og vi nærmer oss lykkelig.
Don't worry, be happy.
Det var en notis på nettet om en russer i et mobiltelefonfirma som har fått registrert ett av alle disse smilefjesene - det som blunker ved hjelp av et semikolon - til sitt eget varemerke. ;-) Slik. - Nei da, jeg vil ikke bli straffet ved å bruke det høyst privat som her, det måtte i så fall være i en mer kommersiell sammenheng.
Selv bruker jeg bare et standard smilefjes til mine tekstmeldinger. Det koseligste, det som smiler akkurat passe. Men jeg slenger gjerne på noen, meldingen blir varmere og hyggeligere da.
Og motsatt: greier jeg ikke å hoste opp en eneste smiley til budskapet, undres mottakeren:
Noe i veien, eller? Dårlig humør?
Men det rareste er når det popper opp en en melding med et par vel plasserte smilefjes, og jeg noterer meg samme glede som om noen smiler til meg in natura. The autentic way, face to face.
Da stusser jeg litt - er det sånn det er blitt nå? Robot world...
En tekstmelding i ny og ne, med noen velplasserte smilefjes og vi nærmer oss lykkelig.
Don't worry, be happy.
lørdag 29. november 2008
Ord i vinden
Jeg har alltid vært betatt av ordene i språket; menneskets verktøy for å forstå og komme på talefot. Og er vi først kommet på talefot er det lettere å kunne sette seg ned å snakke sammen også.
Etter å ha levd en stund innser jeg at flere valg i mitt liv har vært styrt av bevegrunner bortenfor den klare tanke og de rene ord. Så kan hende det var en smertelig innsikt som fikk meg på gråten når jeg i 80-årene hørte "Jag vill tacka livet som gett mig så mycket. Det har gett mig ljudet og hela alfabetet. Så jag fick orden för tankarna jag tänker." Uten språket er vi ingen. Språket er en nøkkel, men språket kan også skjule, sløre til, lyve og bedra.
Enkle og alminnelige ord er ofte de mest slitesterke og rommer gjerne mest. Selv når det stormer på alle kanter. Det har nok sine språklige grunner, men ord som monsterregn og ekstremvær får meg til å steile. Er det ikke ille nok, om en ikke skal skremme vannet av folk når en storm er i anmarsj. Monster er et ekkelt ord, som henger sammen med avisers førsteside eller nettets konkurranse om oppmerksomhet. I gamle dager - den gang det var Beauforts skala som gjaldt - om man meldte sterk storm da, skjønte vi med en gang hva det handlet om, sjekket vinduer og skalket alle luker som det heter. I fiskeværet kom de som var ute på sjøen seg fortest mulig i land - og når det hele var over, holdt det med: "Han va' stri i natt..."
Nå er vi midt i en finanskrise, som kan komme til å gjøre oss mer ydmyke. Så vi en stund vil være takknemlige for den jobben vi har, i stedet for hele tiden å være sultne på en ny. Selv om det er en jungel der ute, må vi prøve å være mennesker. På den gode måten. Da kan vi trenge gamle og velbrukte ord, de som ikke slites ut eller blir klisjeer. De som ikke heter dritkult og råbra, eller butikknavnet Bunnpris, som jeg leser som uten verdi - og slik var det vel ikke ment.
Nei, da vil jeg heller gå for ord som livet, kjærligheten, tillit, tro og håp, omsorg, arbeid, kropp og sjel, forventing, gammel, barn og ung, glede, sorg og vemod, tårer og latter. Jeg tok ikke med ord som elskov, begjær og ekstase, energi, sinne og bitterhet. For helhetens skyld tar jeg med dem også. Hvert ord inneholder tusenvis av andre, så jeg tror de rekker for mer enn en tilværelse, for et helt samfunn og den ganske verden.
Helt sist trekker jeg ut de fem ordene tillit, omsorg, glede, sinne og latter. De vil jeg vaske og lufte, og henge ut på snoren et sted der vinden tar - gjerne en lett bris eller bramseils kuling som det også blir kalt - da kan de som måtte gå forbi bli minnet om at alminnelige ord finnes,
at vi finnes, for oss selv og hverandre.
Etter å ha levd en stund innser jeg at flere valg i mitt liv har vært styrt av bevegrunner bortenfor den klare tanke og de rene ord. Så kan hende det var en smertelig innsikt som fikk meg på gråten når jeg i 80-årene hørte "Jag vill tacka livet som gett mig så mycket. Det har gett mig ljudet og hela alfabetet. Så jag fick orden för tankarna jag tänker." Uten språket er vi ingen. Språket er en nøkkel, men språket kan også skjule, sløre til, lyve og bedra.
Enkle og alminnelige ord er ofte de mest slitesterke og rommer gjerne mest. Selv når det stormer på alle kanter. Det har nok sine språklige grunner, men ord som monsterregn og ekstremvær får meg til å steile. Er det ikke ille nok, om en ikke skal skremme vannet av folk når en storm er i anmarsj. Monster er et ekkelt ord, som henger sammen med avisers førsteside eller nettets konkurranse om oppmerksomhet. I gamle dager - den gang det var Beauforts skala som gjaldt - om man meldte sterk storm da, skjønte vi med en gang hva det handlet om, sjekket vinduer og skalket alle luker som det heter. I fiskeværet kom de som var ute på sjøen seg fortest mulig i land - og når det hele var over, holdt det med: "Han va' stri i natt..."
Nå er vi midt i en finanskrise, som kan komme til å gjøre oss mer ydmyke. Så vi en stund vil være takknemlige for den jobben vi har, i stedet for hele tiden å være sultne på en ny. Selv om det er en jungel der ute, må vi prøve å være mennesker. På den gode måten. Da kan vi trenge gamle og velbrukte ord, de som ikke slites ut eller blir klisjeer. De som ikke heter dritkult og råbra, eller butikknavnet Bunnpris, som jeg leser som uten verdi - og slik var det vel ikke ment.
Nei, da vil jeg heller gå for ord som livet, kjærligheten, tillit, tro og håp, omsorg, arbeid, kropp og sjel, forventing, gammel, barn og ung, glede, sorg og vemod, tårer og latter. Jeg tok ikke med ord som elskov, begjær og ekstase, energi, sinne og bitterhet. For helhetens skyld tar jeg med dem også. Hvert ord inneholder tusenvis av andre, så jeg tror de rekker for mer enn en tilværelse, for et helt samfunn og den ganske verden.
Helt sist trekker jeg ut de fem ordene tillit, omsorg, glede, sinne og latter. De vil jeg vaske og lufte, og henge ut på snoren et sted der vinden tar - gjerne en lett bris eller bramseils kuling som det også blir kalt - da kan de som måtte gå forbi bli minnet om at alminnelige ord finnes,
at vi finnes, for oss selv og hverandre.
søndag 23. november 2008
Drømmen
En gang, i en overgangstid, hadde jeg en drøm:
Det var i byen med jugendhus, jeg stod og ventet på bussen, som svingte opp ved siden av fortauet.
Da oppdaget jeg forskrekket at den eneste tikroningen jeg hadde, lå på bakken.
Den var flatklemt og tråkka på. Ikke rund og fin i kanten lenger.
Den lignet mer på et hjerte. Ja, et hjerte.
- Jeg har bare denne, jeg.
Bussjåføren hevet øyenbrynene, vurderte både meg og det skamferte hjertet:
- Det holder det...
Drømmer er vevd av så mye, og internettet er langt vekk fra nattens skygge-fortellinger.
Men det var ved datamaskinen jeg kom over William Butler Yeats:
He wishes for the Cloths of Heaven
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet.
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
Det var i byen med jugendhus, jeg stod og ventet på bussen, som svingte opp ved siden av fortauet.
Da oppdaget jeg forskrekket at den eneste tikroningen jeg hadde, lå på bakken.
Den var flatklemt og tråkka på. Ikke rund og fin i kanten lenger.
Den lignet mer på et hjerte. Ja, et hjerte.
- Jeg har bare denne, jeg.
Bussjåføren hevet øyenbrynene, vurderte både meg og det skamferte hjertet:
- Det holder det...
Drømmer er vevd av så mye, og internettet er langt vekk fra nattens skygge-fortellinger.
Men det var ved datamaskinen jeg kom over William Butler Yeats:
He wishes for the Cloths of Heaven
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet.
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
tirsdag 18. november 2008
Venting
I alle perioder av livet bedriver vi venting - babyen venter på pupp, moren venter på at barnet skal våkne, og før det har hun ventet i samfulle ni måneder på i det hele tatt å få begynne å vente seg gjennom en oppvekst - spisetider og leggetider, komme hjem fra barnehage-tider, skoler, tenåringstid med venting på flere plan. Ventingen vil bli vice versa, alle går ut og alle skal komme tilbake. Vi beveger oss rundt i verden. Mennesker møtes og skilles, det er avreiser og hjemkomster.
I vår tid heter det at alt går på skinner - det har nok med gamle dagers tillit til jernbanen å gjøre. Bergensbanen var i rute, alltid. Togene skapte en pålitelig ramme rundt menneskelige dramaer på flere plan. Tarjei Vesaas følte forventning da han ventet på Halldis i Verona, mens hun i Prøysenvisa fnyste over å ha blitt lurt opp i stry; no var det sjette gongen hu stod der med finkåpa på... Ventetid oppleves forskjellig.
Venting kan veksle mellom lettere irritasjon og tiltagende vannvidd. Det siste opptrer ofte ved akutte anfall av forelskelse, om vi f.eks. er lovet en telefon som aldri kommer. Det blir en veritabel "hang up" før ringetonen endelig bryter venteangsten. Man skal ikke vise seg for interessert, og går både tvungen og frivillig i en passiv og enerverende venting. I boka "Fragmenter av kjærlighetens språk" er Roland Barthes inne på blant annet ventingens ubehag. Spesielt når man er forelsket og mangler sans for proposjoner.
En gang, langt tilbake i min tid, hadde jeg et helt spesielt forhold til alle disse mellomrommene som oppstod når jeg ventet på noen av spesiell interesse. Mens Roland Barthes omtrent ser på all venting som et onde, at noen utnytter hans sårbarhet og lar ham vente. Makt over, heter det. For meg kunne ventetiden være vel så fylt som det egentlige møtet. Og mer vanlig, triviell venting som hos legenn, tannlege, på flyplasser, ved busstopp etc. - har jeg oppdratt meg selv til å tenke positivt, hvile i meg selv og ikke bry meg. Det er alltid noe å glo på, noen å snakke med, eller noe å lese på. - Etter å ha ventet sammenhengende 27 måneder på tre barn på vei mot hvert sitt liv og forholdt meg til både jobber og helsevesen og familiesfære, var og er jeg ganske god på venting - og det uten å ergre livet av meg. Noen ganger har det hendt at de jeg har ventet på ikke har dukket opp, det kan være en stor prøvelse, og unnes ikke noen.
Nå har jeg egentlig sans for å holde avtaler, alt blir så mye enklere da. I en periode da jeg var meg selv svært bevisst, kunne jeg fnyse av indignasjon når noen "ikke respekterte tiden min" som jeg sa. Jeg var både mor, hustru og yrkeskvinne, og mente kanskje at spesielt det siste gjorde meg verd respekt. Jeg var litt mer mann da, og burde estimeres deretter. - Opp igjennom historien tror jeg det er kvinnene som har ventet mest. Solveig på Peer Gynt, hjemmeværende husmødre sammen med "tre søte småbarn med øyne blå" på en far som kom hjem i kveldingen, eller til helga, eller kanskje etter et år eller to på sjøen.
I barndommen måtte vi vente på de voksne, det ga god trening til det som skulle komme. For venting kan lett bli det eneste sikre etter hvert. Hos Beckett venter to rustne herer på Godot, mens livet snegler seg tilsynelatende innholdsløst av gårde...
Det er greit å ha noe å glede seg til, men ørkesløs venting på jeg vet ikke hva, har ikke mye for seg. Øyeblikket skal visst være det eneste sikre, og det behøver vi ikke vente på - det kommer og kommer. Foreløpig er jeg ganske glad for det.
I vår tid heter det at alt går på skinner - det har nok med gamle dagers tillit til jernbanen å gjøre. Bergensbanen var i rute, alltid. Togene skapte en pålitelig ramme rundt menneskelige dramaer på flere plan. Tarjei Vesaas følte forventning da han ventet på Halldis i Verona, mens hun i Prøysenvisa fnyste over å ha blitt lurt opp i stry; no var det sjette gongen hu stod der med finkåpa på... Ventetid oppleves forskjellig.
Venting kan veksle mellom lettere irritasjon og tiltagende vannvidd. Det siste opptrer ofte ved akutte anfall av forelskelse, om vi f.eks. er lovet en telefon som aldri kommer. Det blir en veritabel "hang up" før ringetonen endelig bryter venteangsten. Man skal ikke vise seg for interessert, og går både tvungen og frivillig i en passiv og enerverende venting. I boka "Fragmenter av kjærlighetens språk" er Roland Barthes inne på blant annet ventingens ubehag. Spesielt når man er forelsket og mangler sans for proposjoner.
En gang, langt tilbake i min tid, hadde jeg et helt spesielt forhold til alle disse mellomrommene som oppstod når jeg ventet på noen av spesiell interesse. Mens Roland Barthes omtrent ser på all venting som et onde, at noen utnytter hans sårbarhet og lar ham vente. Makt over, heter det. For meg kunne ventetiden være vel så fylt som det egentlige møtet. Og mer vanlig, triviell venting som hos legenn, tannlege, på flyplasser, ved busstopp etc. - har jeg oppdratt meg selv til å tenke positivt, hvile i meg selv og ikke bry meg. Det er alltid noe å glo på, noen å snakke med, eller noe å lese på. - Etter å ha ventet sammenhengende 27 måneder på tre barn på vei mot hvert sitt liv og forholdt meg til både jobber og helsevesen og familiesfære, var og er jeg ganske god på venting - og det uten å ergre livet av meg. Noen ganger har det hendt at de jeg har ventet på ikke har dukket opp, det kan være en stor prøvelse, og unnes ikke noen.
Nå har jeg egentlig sans for å holde avtaler, alt blir så mye enklere da. I en periode da jeg var meg selv svært bevisst, kunne jeg fnyse av indignasjon når noen "ikke respekterte tiden min" som jeg sa. Jeg var både mor, hustru og yrkeskvinne, og mente kanskje at spesielt det siste gjorde meg verd respekt. Jeg var litt mer mann da, og burde estimeres deretter. - Opp igjennom historien tror jeg det er kvinnene som har ventet mest. Solveig på Peer Gynt, hjemmeværende husmødre sammen med "tre søte småbarn med øyne blå" på en far som kom hjem i kveldingen, eller til helga, eller kanskje etter et år eller to på sjøen.
I barndommen måtte vi vente på de voksne, det ga god trening til det som skulle komme. For venting kan lett bli det eneste sikre etter hvert. Hos Beckett venter to rustne herer på Godot, mens livet snegler seg tilsynelatende innholdsløst av gårde...
Det er greit å ha noe å glede seg til, men ørkesløs venting på jeg vet ikke hva, har ikke mye for seg. Øyeblikket skal visst være det eneste sikre, og det behøver vi ikke vente på - det kommer og kommer. Foreløpig er jeg ganske glad for det.
onsdag 12. november 2008
Tomhet
Å skrive er noe jeg har holdt på med fra tid til annen. Aktivitet og interesse har gått i bølger - hvorfor, og for hvem og hva skal jeg skrive? Er det for egenutvikling, må jeg tjene penger på det? - Det er den draumen... jfr. dikteren Olav H. Hauge. - Men det finnes så mange stemmer der ute. Altfor mange - på grensen til å være kakofonisk
Det er kanskje derfor stillhet er det helt store i våre dager. Buddah-inspirerte prediker stillhet og tomhet. Det er i det alt skal finnes.
Et skrivekurs jeg deltok på våren 2007 hadde nettopp en overbygning av stillhet og meditasjon, å skrive seg innover het det så forlokkende i salgsreklamen. Og rundt tretti deltakere flokket seg spente, lydhøre og tilsynelatende skrivelystne rundt kurslederen. I løpet av to kursdager fikk jeg smertelig erfare at mine MS-hjerneceller ikke var udelt begeistret og deltakende, og at min stakkars lille sjel følte seg temmelig bortkommen etter hvert. Det var slett ikke lett å være kreativ sammen med tretti andre håpefulle, og forsøket på å komme videre, og helst lenger innover og bakover i mitt eget indre svant etter hvert. Jeg ble totalt utslitt av å være i dette skrivesugne fellesskapet. Der nesten alle virket som å stå godt plantet i sitt eget livskraftige prosjekt - mens jeg, når vi skulle bevege oss bakover til noe av det første vi kunne huske, bare møtte en stengt dør. Alt var tomhet.
Denne følelsen av tomhet fikk meg til å tenke på en venns kommentar en gang jeg snakket varmt og vidt og bredt om alt som kunne være der inne, alt som var lagret og aldri kom opp i lyset. Og ned på papiret. - At vi kanskje bare kunne vri om nøkkelen, så ville kildene vise seg, og overrisle oss som Nilen i velmaktsdagene. Vennen ville øyensynlig forberede meg på det verste, da han tørt og lakonisk kom med sitt: - ja. men tenk om det ikke er noe der, da.
Og skrekk og gru, akkurat slik føltes det hin kursdag. Jeg fant ingen ting der inne - støvsugd og tomt, eller med jernteppet nede. Min dårlige venn hadde nok rett; ingenting - det var den grusomme sannhet.
Skrivekurset ble ikke særlig vellykket for min del, men nå i ettertid trøster jeg meg med at jeg kanskje var nærmere konseptet enn alle de andre. - Det var jo totalt stille og tomt der inne helt fra starten av, et delmål var nådd før jeg egentlig visste av det. Og da forstår jeg bedre min egen attrå til lesing, -jo vanskeligere jo bedre - det er så mye som jeg prøver å fylle opp - med et lønnlig håp om at jeg som i Hauges tekst en dag skal gli inn på ein våg eg ikkje har visst um.
Det er kanskje derfor stillhet er det helt store i våre dager. Buddah-inspirerte prediker stillhet og tomhet. Det er i det alt skal finnes.
Et skrivekurs jeg deltok på våren 2007 hadde nettopp en overbygning av stillhet og meditasjon, å skrive seg innover het det så forlokkende i salgsreklamen. Og rundt tretti deltakere flokket seg spente, lydhøre og tilsynelatende skrivelystne rundt kurslederen. I løpet av to kursdager fikk jeg smertelig erfare at mine MS-hjerneceller ikke var udelt begeistret og deltakende, og at min stakkars lille sjel følte seg temmelig bortkommen etter hvert. Det var slett ikke lett å være kreativ sammen med tretti andre håpefulle, og forsøket på å komme videre, og helst lenger innover og bakover i mitt eget indre svant etter hvert. Jeg ble totalt utslitt av å være i dette skrivesugne fellesskapet. Der nesten alle virket som å stå godt plantet i sitt eget livskraftige prosjekt - mens jeg, når vi skulle bevege oss bakover til noe av det første vi kunne huske, bare møtte en stengt dør. Alt var tomhet.
Denne følelsen av tomhet fikk meg til å tenke på en venns kommentar en gang jeg snakket varmt og vidt og bredt om alt som kunne være der inne, alt som var lagret og aldri kom opp i lyset. Og ned på papiret. - At vi kanskje bare kunne vri om nøkkelen, så ville kildene vise seg, og overrisle oss som Nilen i velmaktsdagene. Vennen ville øyensynlig forberede meg på det verste, da han tørt og lakonisk kom med sitt: - ja. men tenk om det ikke er noe der, da.
Og skrekk og gru, akkurat slik føltes det hin kursdag. Jeg fant ingen ting der inne - støvsugd og tomt, eller med jernteppet nede. Min dårlige venn hadde nok rett; ingenting - det var den grusomme sannhet.
Skrivekurset ble ikke særlig vellykket for min del, men nå i ettertid trøster jeg meg med at jeg kanskje var nærmere konseptet enn alle de andre. - Det var jo totalt stille og tomt der inne helt fra starten av, et delmål var nådd før jeg egentlig visste av det. Og da forstår jeg bedre min egen attrå til lesing, -jo vanskeligere jo bedre - det er så mye som jeg prøver å fylle opp - med et lønnlig håp om at jeg som i Hauges tekst en dag skal gli inn på ein våg eg ikkje har visst um.
torsdag 6. november 2008
Så våre barn kan fly
- Hva mener De om verdenssituasjonen?
- Ingenting, jeg har et rusk i øyet.
Ovenstående er en typisk Storm P, som jeg kom på da jeg tuslet rundt halvforkjølt, litt astmatisk og med "et snev" av MS.
Ifølge den danske humorist skulle jeg ikke evne å se lenger enn min egen nesetipp. Det lokale skulle forbli svært lite og smått og nært meg selv, mens det globale skulle jeg ikke makte å ta innover meg i det hele tatt.
Men hva skjer? Når den amerikanske valgkampen ruller over min 38 tommers TV-skjerm, blir jeg selvfølgelig grepet og engasjert. Barack Obama har en særegen evne til å begeistre. - Jeg tenker at Amerikas historie også er min.
Fra en liten Kurér reiseradio langt ute på en øy i havet på Nordvestlandet fikk jeg en gang nyhetene om Martin Luther King og John F. Kennedy. At det skulle bli en svært lang vei å gå, tenkte jeg kanskje ikke på. Men at det handler om menneskelighet og verdighet, og at selvrespekt henger sammen med respekt for andre, og at det må være et vi, ikke et dem og oss - det ante meg også da.
Nå skal man vel omtrent ligge i koma, for ikke å bli rørt og tent når en stor statsmann, et godt og intelligent menneske begeistrer omtrent hele verden og mer en halve Amerika. Kanskje de politiske motstanderne også vil gå for ham etter hvert. For et håp og en felles visjon. They can...
En stor del av verden ser ut til å glede seg, og jeg blir glad når jeg merker at selvfølgelig er jeg "verdensopptatt". Så er det bare å håpe at hele den vide verden vil manøvrere viselig fremover.
Så mye på spill, og så mange skjær i sjøen. - Jøje meg; det må virkelig tenkes globalt og handles lokalt. Og i hvert fall på tvers av landegrenser og ytre og indre barrierer.
I USA er veien blitt litt annerledes etter dette presidentvalget. Etter mer en førti år i ørkenen, som nå har gitt slitne vandrere en flik av en ny himmel. - Sterke signaler til oss alle, overalt.
Slik blir det formulert, som en regle:
"Rosa satt, så Martin kunne gå, så Barack kunne løpe, så våre barn kan fly."
- Ingenting, jeg har et rusk i øyet.
Ovenstående er en typisk Storm P, som jeg kom på da jeg tuslet rundt halvforkjølt, litt astmatisk og med "et snev" av MS.
Ifølge den danske humorist skulle jeg ikke evne å se lenger enn min egen nesetipp. Det lokale skulle forbli svært lite og smått og nært meg selv, mens det globale skulle jeg ikke makte å ta innover meg i det hele tatt.
Men hva skjer? Når den amerikanske valgkampen ruller over min 38 tommers TV-skjerm, blir jeg selvfølgelig grepet og engasjert. Barack Obama har en særegen evne til å begeistre. - Jeg tenker at Amerikas historie også er min.
Fra en liten Kurér reiseradio langt ute på en øy i havet på Nordvestlandet fikk jeg en gang nyhetene om Martin Luther King og John F. Kennedy. At det skulle bli en svært lang vei å gå, tenkte jeg kanskje ikke på. Men at det handler om menneskelighet og verdighet, og at selvrespekt henger sammen med respekt for andre, og at det må være et vi, ikke et dem og oss - det ante meg også da.
Nå skal man vel omtrent ligge i koma, for ikke å bli rørt og tent når en stor statsmann, et godt og intelligent menneske begeistrer omtrent hele verden og mer en halve Amerika. Kanskje de politiske motstanderne også vil gå for ham etter hvert. For et håp og en felles visjon. They can...
En stor del av verden ser ut til å glede seg, og jeg blir glad når jeg merker at selvfølgelig er jeg "verdensopptatt". Så er det bare å håpe at hele den vide verden vil manøvrere viselig fremover.
Så mye på spill, og så mange skjær i sjøen. - Jøje meg; det må virkelig tenkes globalt og handles lokalt. Og i hvert fall på tvers av landegrenser og ytre og indre barrierer.
I USA er veien blitt litt annerledes etter dette presidentvalget. Etter mer en førti år i ørkenen, som nå har gitt slitne vandrere en flik av en ny himmel. - Sterke signaler til oss alle, overalt.
Slik blir det formulert, som en regle:
"Rosa satt, så Martin kunne gå, så Barack kunne løpe, så våre barn kan fly."
tirsdag 28. oktober 2008
Rare kan vi alle være
Skribent og komiker Christine Koht har skapt rabalder etter et Utfall i A-magasinet, der hun raljerte over de eldre - som er rare på håret, ikke takler maskiner og automater, er avtale- og tidsfikserte - noe sånt, og mer til. Jeg husker ikke alt, men Koht er alltid morsom på sin egen høyst originale måte.Jeg stusset litt under lesningen, hvordan hun kjekt og greit snakket om de andre. - Pass deg litt,
tenkte jeg. Plutselig er du der, du også... Selv om du både har knasket B12 og C-vitaminer. Samt omega 3, 6 og 9.
Når vi eldes, blir vi på en måte oss selv så mye mer - i verste fall ender vi opp som stivnede karrikaturer. De hissigere blir hissigere, de lattermilde mer lattermilde, de depressive mer osv ... Og ikke bare det: nesa vår vokser, ørene likeså. Som Koht også var innom: hårene stritter, både her og der. - Vår venn i nøden: Pinsett, hvor er du?
En gang, da jeg var midt i 40-årene leste jeg en notis om en kvinnelig journalist som hadde agert gammel dame i en ukes tid. I New York tror jeg det var. Forferdet meldte hun tilbake at hun var blitt totalt neglisjert; hun følte seg som en komplett ikkeperson.
Da var det jeg skrev en liten epistel til meg selv, om at jeg ikke måtte frykte alderdom og død. Der lenger fremme. Jeg den yngre, skulle ta mitt aldrende jeg i hånden og lede henne over til den andre siden.
Når jeg nå begynner å nærme meg, eller må sies å ha kommet til ung gammel, er jeg sannelig ikke sikker på om min egen omsorg fra år tilbake gjelds lenger. Det får stå til: oppegående eller horisontalt. Fjong eller lattervekkende - humor kan slå så mange veier. Og rare kan vi alle være.
tenkte jeg. Plutselig er du der, du også... Selv om du både har knasket B12 og C-vitaminer. Samt omega 3, 6 og 9.
Når vi eldes, blir vi på en måte oss selv så mye mer - i verste fall ender vi opp som stivnede karrikaturer. De hissigere blir hissigere, de lattermilde mer lattermilde, de depressive mer osv ... Og ikke bare det: nesa vår vokser, ørene likeså. Som Koht også var innom: hårene stritter, både her og der. - Vår venn i nøden: Pinsett, hvor er du?
En gang, da jeg var midt i 40-årene leste jeg en notis om en kvinnelig journalist som hadde agert gammel dame i en ukes tid. I New York tror jeg det var. Forferdet meldte hun tilbake at hun var blitt totalt neglisjert; hun følte seg som en komplett ikkeperson.
Da var det jeg skrev en liten epistel til meg selv, om at jeg ikke måtte frykte alderdom og død. Der lenger fremme. Jeg den yngre, skulle ta mitt aldrende jeg i hånden og lede henne over til den andre siden.
Når jeg nå begynner å nærme meg, eller må sies å ha kommet til ung gammel, er jeg sannelig ikke sikker på om min egen omsorg fra år tilbake gjelds lenger. Det får stå til: oppegående eller horisontalt. Fjong eller lattervekkende - humor kan slå så mange veier. Og rare kan vi alle være.
lørdag 25. oktober 2008
Gravemaskiner
Det var i juli måned, vi kjørte E-6 til Møre og registrerte et massivt veiarbeid lengst sør i Hedmark. Den ene gravemaskinen etter den andre, tjue-tredve - jeg husker ikke. men det krydde av dem. I rødt, blått, gult.
Gravemaskinene fikk meg til å tenke på dinosaurer, av det vennlige slaget. De bøyde de lange nakkene, tok opp jordmasse og digre steiner. At jeg et øyeblikk forvekslet maskinene med enorme, godmodige hjelpedyr er ikke så rart. Andre har også gjort seg sine tanker.
Dikteren Rolf Jacobsen skrev en gang diktet Landskap med gravemaskiner. Han også så på dem som svære dyr, men ikke godmodige og hjelpsomme. "De spiser av skogene mine" påstod han - Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. / Gud hjelpe meg for en skapning som dem. /Hoder uten øyne og øynene i baken. / De svinger med kjeftene på lange skaft / og har løvetann i munnvikene.
Jacobsen var redd for vold på naturen. Og så for at disse uhyrene "skulle arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører". (Fra "Hemmelig liv" 1954)
Da kan jeg jo lure, hvordan kunne jeg falle for disse mastodontene, som uten egenvilje ble styrt i en av vår tids helt nødvendige veiprosjekter? Var det barnet i meg som nesten begynte å le når jeg tok alle de fargerike gravemaskinene innover meg? Var det fantasien min som ble trigget av de lange halsene som svingte i takt med førerens vilje? For det satt jo en arbeidskar i styrehuset på hver eneste en. Det visste jeg vel, men det var gravemaskinene som forførte meg.
Og ja, jeg elsker blåklokker og løvetann. Mer enn gravemaskiner, og mer enn Europavei 6; men ikke alt i naturen er bare vakkert heller. Brutalitet i orkankastene, fjell som raser ut, jordskjelv og flodbølger. - Da var de fargerike gravemaskinene fredelige og sjarmerende maskuline i et prosjekt som går opp i den mye større moderniteten, som vi - enten vi liker det eller ikke -
er en del av alle sammen.
Gravemaskinene fikk meg til å tenke på dinosaurer, av det vennlige slaget. De bøyde de lange nakkene, tok opp jordmasse og digre steiner. At jeg et øyeblikk forvekslet maskinene med enorme, godmodige hjelpedyr er ikke så rart. Andre har også gjort seg sine tanker.
Dikteren Rolf Jacobsen skrev en gang diktet Landskap med gravemaskiner. Han også så på dem som svære dyr, men ikke godmodige og hjelpsomme. "De spiser av skogene mine" påstod han - Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. / Gud hjelpe meg for en skapning som dem. /Hoder uten øyne og øynene i baken. / De svinger med kjeftene på lange skaft / og har løvetann i munnvikene.
Jacobsen var redd for vold på naturen. Og så for at disse uhyrene "skulle arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra projektører". (Fra "Hemmelig liv" 1954)
Da kan jeg jo lure, hvordan kunne jeg falle for disse mastodontene, som uten egenvilje ble styrt i en av vår tids helt nødvendige veiprosjekter? Var det barnet i meg som nesten begynte å le når jeg tok alle de fargerike gravemaskinene innover meg? Var det fantasien min som ble trigget av de lange halsene som svingte i takt med førerens vilje? For det satt jo en arbeidskar i styrehuset på hver eneste en. Det visste jeg vel, men det var gravemaskinene som forførte meg.
Og ja, jeg elsker blåklokker og løvetann. Mer enn gravemaskiner, og mer enn Europavei 6; men ikke alt i naturen er bare vakkert heller. Brutalitet i orkankastene, fjell som raser ut, jordskjelv og flodbølger. - Da var de fargerike gravemaskinene fredelige og sjarmerende maskuline i et prosjekt som går opp i den mye større moderniteten, som vi - enten vi liker det eller ikke -
er en del av alle sammen.
søndag 19. oktober 2008
Romvesen
Jeg ser for meg et menneske som en miks av mange ting - gjerne en blanding av et sosialt dyr og et romvesen. Omgivelsene eller rommet kan være som en hule - med vegger og trygghet, men også en større sfære med himmel og pusterom. Et sted for konsentrasjon og utfoldelse.
Vår personlige historie begynte blodig, den gang vi ble presset ut av mors liv i et kaldt og stort føderom, uten livmorvegger, uten grenser. Redsel, hyl og skrik - før varme fra en pupp, en armkrok, et teppe og en myk stemme. Før alt.
Rommet blir sett på som et privat domene, og rangert som et gode. Vi vil gjerne ha leiligheter eller hus med mange rom. Rom for samvær og alenehet, Rom for søvn og hygiene. Mange og store rom gir status. - Barnet får eget rom for å utvikle seg og bli selvstendig. Et voksested for fantasi, et arnested for lek og læring. Sin egen verden.
Noen ganger oppfører de små seg utidig og kan risikere å bli sendt inn på rommet sitt for å bli "snille" igjen. For å skamme seg og for å komme på tusen måter å gjøre all ting godt igjen. Tror jeg. Motivene ligger ikke helt opp i dagen. Men det er nok ingen garanti for at tvangsopphold i barnerom gir fred i sjelen og vil utvikle "gagns menneske".
Det er stor forskjell på en celle og et luftig rom, men går man ut og inn av et lite bur som man vil - har nøkleknippe og råderett, er det kanskje drømmen for den som trenger feedback for tenking og konsentrasjon. Jeg vet ikke helt hva Virginia Woolf (1882-1941) ønsket seg da hun skrev "Et eget rom".Det var antakelig et værelse med lys og luft, som kunne slippe tanken fri og gi henne respekt og muligheter som skapende menneske. - Det gikk for eksempel mange år før vår egen Halldis Moren Vesaas (1907-1995) fikk sitt eget skrivebord. Mannen og dikteren Tarjei hadde arbeidsrom, mens Halldis lenge skrev poesi på kanten av en bordflate.
Så er det vel viktig da, for barn, kvinner og andre å bli anerkjent som "romvesen", få et avgrenset område til private og personlige sysler.
Men noen voksne individer blir kanskje bli skuffet likevel - ingen ting skjer.
Kanskje det ikke er ytre forhold som har stått i veien, men dører mellom egne indre rom som ikke lar seg åpne.
De som er trassige og modige nok, foreslåes å gjøre et låsskift eller mer moderne - skaffe seg nye kort og koder til rommene i det aller innerste.
Det er lov å prøve seg.
Vår personlige historie begynte blodig, den gang vi ble presset ut av mors liv i et kaldt og stort føderom, uten livmorvegger, uten grenser. Redsel, hyl og skrik - før varme fra en pupp, en armkrok, et teppe og en myk stemme. Før alt.
Rommet blir sett på som et privat domene, og rangert som et gode. Vi vil gjerne ha leiligheter eller hus med mange rom. Rom for samvær og alenehet, Rom for søvn og hygiene. Mange og store rom gir status. - Barnet får eget rom for å utvikle seg og bli selvstendig. Et voksested for fantasi, et arnested for lek og læring. Sin egen verden.
Noen ganger oppfører de små seg utidig og kan risikere å bli sendt inn på rommet sitt for å bli "snille" igjen. For å skamme seg og for å komme på tusen måter å gjøre all ting godt igjen. Tror jeg. Motivene ligger ikke helt opp i dagen. Men det er nok ingen garanti for at tvangsopphold i barnerom gir fred i sjelen og vil utvikle "gagns menneske".
Det er stor forskjell på en celle og et luftig rom, men går man ut og inn av et lite bur som man vil - har nøkleknippe og råderett, er det kanskje drømmen for den som trenger feedback for tenking og konsentrasjon. Jeg vet ikke helt hva Virginia Woolf (1882-1941) ønsket seg da hun skrev "Et eget rom".Det var antakelig et værelse med lys og luft, som kunne slippe tanken fri og gi henne respekt og muligheter som skapende menneske. - Det gikk for eksempel mange år før vår egen Halldis Moren Vesaas (1907-1995) fikk sitt eget skrivebord. Mannen og dikteren Tarjei hadde arbeidsrom, mens Halldis lenge skrev poesi på kanten av en bordflate.
Så er det vel viktig da, for barn, kvinner og andre å bli anerkjent som "romvesen", få et avgrenset område til private og personlige sysler.
Men noen voksne individer blir kanskje bli skuffet likevel - ingen ting skjer.
Kanskje det ikke er ytre forhold som har stått i veien, men dører mellom egne indre rom som ikke lar seg åpne.
De som er trassige og modige nok, foreslåes å gjøre et låsskift eller mer moderne - skaffe seg nye kort og koder til rommene i det aller innerste.
Det er lov å prøve seg.
onsdag 15. oktober 2008
Å skrive et tre
"Åh, om jeg kunne skrive landskap" . Slik begynner Wera Sæther ett av sine brev hjem fra India (22.9.08). - Ja, nettopp. Omtrent slik følte jeg det også den gangen jeg så inderlig gjerne ville "skrive et tre".
Det var noe med meg og naturen i den perioden. Det var trærne - og spesielt alle de ranke hvit/sorte bjørkestammene med det lysnordiske løvverket. Å skrive et tre, kalte jeg en tekst, som jeg strevde med, men ikke fikk til.
Som mennesker i naturen kjenner vi på mange følelser,vi ser, hører og lukter. Å formidle noe av dette personlig og originalt er vanskelig. Ikke vil jeg det skal være som teksten i "Där björkarna susa" og heller ikke som en leksikalsk innførsel på Wikipeda.
Naturen og det menneskelige språket kan være langt fra hverandre. - Jeg tar naturen innover meg; bølgeskvulpet, kjølvannet etter båten - det er en direkte linje fra naturfenomen til sanseapparat. Og stort sett finner jeg ord eller navn på det jeg ser og opplever. Men noen ganger strekker ikke førstevalget til og jeg må ty til tilleggsord; noen av adjektivene for eksempel.
De kan være uunnværlige, men like gjerne føre lukt i klisjéfella - og få det stakkars bjørketreet til å ønske seg og meg langt vekk. -
Nei da, jeg er ikke animist (!) - Selv om bjørka og jeg lever i mye av det samme, er det likevel et kvantesprang mellom eksistensene våre.
Uansett: Unge trær gir mye håp, og de riktig gamle trærne, de med store kroner og tykke, knudrete stammer - de får meg til å tenke på og forstå litt mer av evigheten.
Det var noe med meg og naturen i den perioden. Det var trærne - og spesielt alle de ranke hvit/sorte bjørkestammene med det lysnordiske løvverket. Å skrive et tre, kalte jeg en tekst, som jeg strevde med, men ikke fikk til.
Som mennesker i naturen kjenner vi på mange følelser,vi ser, hører og lukter. Å formidle noe av dette personlig og originalt er vanskelig. Ikke vil jeg det skal være som teksten i "Där björkarna susa" og heller ikke som en leksikalsk innførsel på Wikipeda.
Naturen og det menneskelige språket kan være langt fra hverandre. - Jeg tar naturen innover meg; bølgeskvulpet, kjølvannet etter båten - det er en direkte linje fra naturfenomen til sanseapparat. Og stort sett finner jeg ord eller navn på det jeg ser og opplever. Men noen ganger strekker ikke førstevalget til og jeg må ty til tilleggsord; noen av adjektivene for eksempel.
De kan være uunnværlige, men like gjerne føre lukt i klisjéfella - og få det stakkars bjørketreet til å ønske seg og meg langt vekk. -
Nei da, jeg er ikke animist (!) - Selv om bjørka og jeg lever i mye av det samme, er det likevel et kvantesprang mellom eksistensene våre.
Uansett: Unge trær gir mye håp, og de riktig gamle trærne, de med store kroner og tykke, knudrete stammer - de får meg til å tenke på og forstå litt mer av evigheten.
tirsdag 30. september 2008
Arbeid og arbeid, herr Blom...
Min gamle kvinnesjel var i nærheten av å bli provosert da en førsteamanusensis (!) ved Handelshøyskolen BI uttalte at det er meningsløst at folk med høyere utdannelse skal bruke tiden til rengjøring i heimen. - Det fins viktigere ting å gjøre - som å skrive en rapport eller lage et seminar...
Viktig og viktig, kjære amanuensis. Det er klart vi overlever uten å legge ned mange arbeidstimer der hjemme i våre dager. Annerledes den gang slaktet kom inn på benken og klærne ble vasket for hånd. Store husholdninger krevde gjerne et par jenter ekstra i kosten for å holde det hele i gang. Og det ikke fordi både mann og hustru var i jobb. Et veldrevet hjem av en viss standard krevde sin arbeidsinnsats.
I dag har vi allehånde maskiner og hjelpemidler til det meste. Det lille som vi må ta hånd om kan være støvtørring, gulvvask og vinduspuss. Robotstøvsugere produseres visst allerede. Det er håp... Matlagingen kan vi gjøre så enkel eller innviklet som vi vil eller gidder; take away eller gourmet på hjemmebasis. - Førsteamanuensisen kan gjerne skrive rapporter eller planlegge seminarer, det gjenstår å vite hva rapportene eller seminarene handler om. Ikke alt er like nødvendig i den bransjen heller.
Der hjemme, i vår egen intimsfære, tenker jeg meg en ladeplass for batteriene - en sjelebolig. Og det kan høres rart ut, men når man sånn innimellom bruker tiden til litt enkelt vedlikehold og rengjøring, kan hodet lett overraske som den mest aktive tankesmie: Punkter til en rapport kan sprette opp som popkorn på komfyren, og en ny vinkling på seminaret kan smyge seg fram sammen med rytmiske moppetak. Eller strofer til et dikt, om det er det som er betyr noe.
Hjemme er der vi bor, der hjertet vårt er. Huset eller leiligheten er det drømmesymbolet som blir tolket som jeg'et - personen selv. - Da handler om omsorg for hjemmet gjerne dypest sett om å ta vare på seg selv... Og det har ingenting med mange års studier å gjøre. Kjøper man seg helt fri, mister man kan hende kontakten med sjelen sin med det samme. Tror jeg, og overdriver nok, men det er en god tanke å tenke.
Det er også et annet aspekt med bortsetting av private gjøremål: Hvis det er slik at noen synes det er så motbydelig å utføre disse oppgavene på den hjemlige arena, er det vel ikke helt spiselig å sette andre på "drittjobben"heller. Er det egentlig nedvurderingen av kroppens og håndens arbeid som setter mange arbeidsoppgaver i miskreditt? Og hva sorterer slike tanker under - feminisme, nå ja; ikke kan det vel plasseres under klassekamp heller.
Det får stå som noen funderinger om tiden vi lever i.
Viktig og viktig, kjære amanuensis. Det er klart vi overlever uten å legge ned mange arbeidstimer der hjemme i våre dager. Annerledes den gang slaktet kom inn på benken og klærne ble vasket for hånd. Store husholdninger krevde gjerne et par jenter ekstra i kosten for å holde det hele i gang. Og det ikke fordi både mann og hustru var i jobb. Et veldrevet hjem av en viss standard krevde sin arbeidsinnsats.
I dag har vi allehånde maskiner og hjelpemidler til det meste. Det lille som vi må ta hånd om kan være støvtørring, gulvvask og vinduspuss. Robotstøvsugere produseres visst allerede. Det er håp... Matlagingen kan vi gjøre så enkel eller innviklet som vi vil eller gidder; take away eller gourmet på hjemmebasis. - Førsteamanuensisen kan gjerne skrive rapporter eller planlegge seminarer, det gjenstår å vite hva rapportene eller seminarene handler om. Ikke alt er like nødvendig i den bransjen heller.
Der hjemme, i vår egen intimsfære, tenker jeg meg en ladeplass for batteriene - en sjelebolig. Og det kan høres rart ut, men når man sånn innimellom bruker tiden til litt enkelt vedlikehold og rengjøring, kan hodet lett overraske som den mest aktive tankesmie: Punkter til en rapport kan sprette opp som popkorn på komfyren, og en ny vinkling på seminaret kan smyge seg fram sammen med rytmiske moppetak. Eller strofer til et dikt, om det er det som er betyr noe.
Hjemme er der vi bor, der hjertet vårt er. Huset eller leiligheten er det drømmesymbolet som blir tolket som jeg'et - personen selv. - Da handler om omsorg for hjemmet gjerne dypest sett om å ta vare på seg selv... Og det har ingenting med mange års studier å gjøre. Kjøper man seg helt fri, mister man kan hende kontakten med sjelen sin med det samme. Tror jeg, og overdriver nok, men det er en god tanke å tenke.
Det er også et annet aspekt med bortsetting av private gjøremål: Hvis det er slik at noen synes det er så motbydelig å utføre disse oppgavene på den hjemlige arena, er det vel ikke helt spiselig å sette andre på "drittjobben"heller. Er det egentlig nedvurderingen av kroppens og håndens arbeid som setter mange arbeidsoppgaver i miskreditt? Og hva sorterer slike tanker under - feminisme, nå ja; ikke kan det vel plasseres under klassekamp heller.
Det får stå som noen funderinger om tiden vi lever i.
lørdag 27. september 2008
Det lille ekstra
Det er nok ikke bare den såkalte andre-romanen som kan være vanskelig å komme i gang med. Akkurat nå kjenner jeg på noe som må være ren og skjær blogge-vegring.
Da oppdaget jeg lenken rundt den ene ankelen. En smal glitrende gull-lenke.
Det lille, overskridende ekstra - et halleluja til livet....
Annerledes for et par uker siden da vi låste oss inn i den lille leiligheten i Juan les Pins, og i noen dager ga oss strandlivet i vold. - Der, med sjelen ennå hengende litt igjen ved data-maskinen hjemme, var faktisk gleden over endelig å ha overskredet frykten for jomfru-bloggen større enn ferieforventningene. Bloggingen hadde vært spennende ny, mens det nå var femte sommeren på den franske rivieraen.
Et liv på stranden må sies å være et friluftsliv, men en vandring i den norske fjellheimen er det så langt i fra. Men de som bor ved Middelhavets bredder - på ordentlig - de bruker de offentlige strendene og vannet litt på samme måte som vi tråkker stiene i Nordmarka. For mosjon og rekreasjon.
Mine MS-bein fikk seg et aldri så lite sjokk i det kalde vannet i år. De likte seg ikke, ble litt engstelige. Drømmen om bading bleknet ganske mye. Men heldigvis, den ultimate badefølelsen registrerte jeg i det samme området for bare et par år siden. Lykkelige jeg, som fikk oppleve det.
Venninner har det ofte hyggelig på tur. Slik så det også ut for damegjengen i 40-årene en fem-seks solsenger i rekke bortenfor oss, pluss en eldre mor (tror jeg). De yngste var ulikt preservert, og så ut til å hygge seg der på stranden. De snakket fransk (nordfra kanskje), og minnet meg ikke særlig om "frustrerte fruer". Bortsett fra én hollywoodsk distraksjon, heftet ved en av dem: Puppene, som måtte være kjøpt og ervervet, de struttet glatte og bollerunde, samme hvordan damen lå eller vendte på seg. Ballonger i barneselskap, assosierte jeg. Knappenål, tøyset jeg. Men hadde ingen, og ville verken ha våget eller ønsket noen stikkprøve.
Det så ikke ut som om noen misunte den barmfagre baugpynten - ikke jeg heller, for så vidt. Selv om kropp og identitet henger sammen, er også det høyst forskjellig og alt ettersom.
En gang i en fjern fortid, en sommerdag i 1991 på en solbestrålt gresk øy, da jeg selv struttet rundt i en euforisk sprekhet, observerte jeg nok en dame:
Kanskje var hun i 80-årene. Lå og brunstekte seg - slank og vever. Øynene var lukket, hun så ut til å nyte. Ja, nyte...
Kroppen hennes skalv lett og uavbrutt. - Parkinson? undret jeg, men spurte ikke.Da oppdaget jeg lenken rundt den ene ankelen. En smal glitrende gull-lenke.
Det lille, overskridende ekstra - et halleluja til livet....
torsdag 11. september 2008
På bussen...
Som hjemmeværende kan jeg av og til savne det å være en reisende en arbeidsdag. Stå å vente sammen, komme i prat, etter hvert kjenne hverandre igjen, bli på nikk. Slik var det helst på vei til - om ettermiddagen på tur hjemover dukket jeg gjerne ned bak en avis, laget et eget rom i ly av en interessant kronikk eller artikkel; et retrettsted for slitenhet og et mellomrom før det andre livet.
Så kom mobiltelefonene inn på bussen vår, ofte hensynsløst påtrengende. Før mobilvettet ble en del av dannelsen, kunne det være direkte hårreisende. Ja da - det er blitt bedre, men det kan komme ganske tett på innimellom nå også. Andres samtaler kjører oss virkelig opp mot veggen - vi kommer oss jo ikke unna.
Annerledes en morgenstund på bussen da ei lita jente stemte i - barneskarpt og klart:
Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. I den nye kjolen trippet hun så gla'...
Strofene fra den kjente barnesangen hang en stund igjen mellom buss-setene, for meg er det
et sterkt og godt minne fra morgenteatret.
Kanskje jeg tenkte : Trippe-trippe-tripp lille jente - veien blir til mens du går (eller tar bussen!). Det blir omveier og motbakker, du kan gå deg vill og allfarveien kan bli en blindgate. Du er bare barnet, men den aller siste reisen foregår nok ikke på bussen. I fiskerværet i min ungdom var båtreisen den aller siste, mens vi andre sto igjen. Noen viftet med hvite lommetørklær og stemte i "Nærmere deg min Gud".
Å nei - tenkte jeg også en gang på bussen, da en eldre, langbeint og mørkhåret kvinne satt litt merkelig henslengt på det høye setet rett bak førerplassen - hun hadde et blikk og et kroppspråk som fikk meg i stuss. Jeg fornemmet en skamløshet som ingen noensinne ville ha forbundet med hennes person. Hva vet vi vel om våre skjulte liv.
Fra barneteater til voksendrama på bussen... Nå i ettertid er jeg ikke sikker på om det var fantasien som spilte meg et puss med den eldre kvinnen, eller om det var et intuitivt øyeblikk med innkikk til et virkelig og absurd teater.
Forleden hørte jeg (mens jeg ventet på bussen) at vår rute er alle bussjåførers skrekk, på grunn av alle de gamle damene. Som er dårlige på bråstopper og aldri langt unna et lårhalsbrudd. Men hva bryr vel vi oss om det - yngre og eldre - vi entrer bussen modige og nysgjerrige hver bidige dag.
Mye kan skje.
Som hjemmeværende kan jeg av og til savne det å være en reisende en arbeidsdag. Stå å vente sammen, komme i prat, etter hvert kjenne hverandre igjen, bli på nikk. Slik var det helst på vei til - om ettermiddagen på tur hjemover dukket jeg gjerne ned bak en avis, laget et eget rom i ly av en interessant kronikk eller artikkel; et retrettsted for slitenhet og et mellomrom før det andre livet.
Så kom mobiltelefonene inn på bussen vår, ofte hensynsløst påtrengende. Før mobilvettet ble en del av dannelsen, kunne det være direkte hårreisende. Ja da - det er blitt bedre, men det kan komme ganske tett på innimellom nå også. Andres samtaler kjører oss virkelig opp mot veggen - vi kommer oss jo ikke unna.
Annerledes en morgenstund på bussen da ei lita jente stemte i - barneskarpt og klart:
Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. I den nye kjolen trippet hun så gla'...
Strofene fra den kjente barnesangen hang en stund igjen mellom buss-setene, for meg er det
et sterkt og godt minne fra morgenteatret.
Kanskje jeg tenkte : Trippe-trippe-tripp lille jente - veien blir til mens du går (eller tar bussen!). Det blir omveier og motbakker, du kan gå deg vill og allfarveien kan bli en blindgate. Du er bare barnet, men den aller siste reisen foregår nok ikke på bussen. I fiskerværet i min ungdom var båtreisen den aller siste, mens vi andre sto igjen. Noen viftet med hvite lommetørklær og stemte i "Nærmere deg min Gud".
Å nei - tenkte jeg også en gang på bussen, da en eldre, langbeint og mørkhåret kvinne satt litt merkelig henslengt på det høye setet rett bak førerplassen - hun hadde et blikk og et kroppspråk som fikk meg i stuss. Jeg fornemmet en skamløshet som ingen noensinne ville ha forbundet med hennes person. Hva vet vi vel om våre skjulte liv.
Fra barneteater til voksendrama på bussen... Nå i ettertid er jeg ikke sikker på om det var fantasien som spilte meg et puss med den eldre kvinnen, eller om det var et intuitivt øyeblikk med innkikk til et virkelig og absurd teater.
Forleden hørte jeg (mens jeg ventet på bussen) at vår rute er alle bussjåførers skrekk, på grunn av alle de gamle damene. Som er dårlige på bråstopper og aldri langt unna et lårhalsbrudd. Men hva bryr vel vi oss om det - yngre og eldre - vi entrer bussen modige og nysgjerrige hver bidige dag.
Mye kan skje.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
