Så våre barn kan fly

- Hva mener De om verdenssituasjonen?
- Ingenting, jeg har et rusk i øyet.

Ovenstående er en typisk Storm P, som jeg kom på da jeg tuslet rundt halvforkjølt, litt astmatisk og med "et snev" av MS.

Ifølge den danske humorist skulle jeg ikke evne å se lenger enn min egen nesetipp. Det lokale skulle forbli svært lite og smått og nært meg selv, mens det globale skulle jeg ikke makte å ta innover meg i det hele tatt.

Men hva skjer? Når den amerikanske valgkampen ruller over min 38 tommers TV-skjerm, blir jeg selvfølgelig grepet og engasjert. Barack Obama har en særegen evne til å begeistre. - Jeg tenker at Amerikas historie også er min.

Fra en liten Kurér reiseradio langt ute på en øy i havet på Nordvestlandet fikk jeg en gang nyhetene om Martin Luther King og John F. Kennedy. At det skulle bli en svært lang vei å gå, tenkte jeg kanskje ikke på. Men at det handler om menneskelighet og verdighet, og at selvrespekt henger sammen med respekt for andre, og at det må være et vi, ikke et dem og oss - det ante meg også da.

Nå skal man vel omtrent ligge i koma, for ikke å bli rørt og tent når en stor statsmann, et godt og intelligent menneske begeistrer omtrent hele verden og mer en halve Amerika. Kanskje de politiske motstanderne også vil gå for ham etter hvert. For et håp og en felles visjon. They can...

En stor del av verden ser ut til å glede seg, og jeg blir glad når jeg merker at selvfølgelig er jeg "verdensopptatt". Så er det bare å håpe at hele den vide verden vil manøvrere viselig fremover.
Så mye på spill, og så mange skjær i sjøen. - Jøje meg; det må virkelig tenkes globalt og handles lokalt. Og i hvert fall på tvers av landegrenser og ytre og indre barrierer.

I USA er veien blitt litt annerledes etter dette presidentvalget. Etter mer en førti år i ørkenen, som nå har gitt slitne vandrere en flik av en ny himmel. - Sterke signaler til oss alle, overalt.

Slik blir det formulert, som en regle:
"Rosa satt, så Martin kunne gå, så Barack kunne løpe, så våre barn kan fly."