Rare kan vi alle være

Skribent og komiker Christine Koht har skapt rabalder etter et Utfall i A-magasinet, der hun raljerte over de eldre - som er rare på håret, ikke takler maskiner og automater, er avtale- og tidsfikserte - noe sånt, og mer til. Jeg husker ikke alt, men Koht er alltid morsom på sin egen høyst originale måte.Jeg stusset litt under lesningen, hvordan hun kjekt og greit snakket om de andre. - Pass deg litt,
tenkte jeg. Plutselig er du der, du også... Selv om du både har knasket B12 og C-vitaminer. Samt omega 3, 6 og 9.

Når vi eldes, blir vi på en måte oss selv så mye mer - i verste fall ender vi opp som stivnede karrikaturer. De hissigere blir hissigere, de lattermilde mer lattermilde, de depressive mer osv ... Og ikke bare det: nesa vår vokser, ørene likeså. Som Koht også var innom: hårene stritter, både her og der. - Vår venn i nøden: Pinsett, hvor er du?

En gang, da jeg var midt i 40-årene leste jeg en notis om en kvinnelig journalist som hadde agert gammel dame i en ukes tid. I New York tror jeg det var. Forferdet meldte hun tilbake at hun var blitt totalt neglisjert; hun følte seg som en komplett ikkeperson.

Da var det jeg skrev en liten epistel til meg selv, om at jeg ikke måtte frykte alderdom og død. Der lenger fremme. Jeg den yngre, skulle ta mitt aldrende jeg i hånden og lede henne over til den andre siden.

Når jeg nå begynner å nærme meg, eller må sies å ha kommet til ung gammel, er jeg sannelig ikke sikker på om min egen omsorg fra år tilbake gjelds lenger. Det får stå til: oppegående eller horisontalt. Fjong eller lattervekkende - humor kan slå så mange veier. Og rare kan vi alle være.