Venting

I alle perioder av livet bedriver vi venting - babyen venter på pupp, moren venter på at barnet skal våkne, og før det har hun ventet i samfulle ni måneder på i det hele tatt å få begynne å vente seg gjennom en oppvekst - spisetider og leggetider, komme hjem fra barnehage-tider, skoler, tenåringstid med venting på flere plan. Ventingen vil bli vice versa, alle går ut og alle skal komme tilbake. Vi beveger oss rundt i verden. Mennesker møtes og skilles, det er avreiser og hjemkomster.


I vår tid heter det at alt går på skinner - det har nok med gamle dagers tillit til jernbanen å gjøre. Bergensbanen var i rute, alltid. Togene skapte en pålitelig ramme rundt menneskelige dramaer på flere plan. Tarjei Vesaas følte forventning da han ventet på Halldis i Verona, mens hun i Prøysenvisa fnyste over å ha blitt lurt opp i stry; no var det sjette gongen hu stod der med finkåpa på... Ventetid oppleves forskjellig.


Venting kan veksle mellom lettere irritasjon og tiltagende vannvidd. Det siste opptrer ofte ved akutte anfall av forelskelse, om vi f.eks. er lovet en telefon som aldri kommer. Det blir en veritabel "hang up" før ringetonen endelig bryter venteangsten. Man skal ikke vise seg for interessert, og går både tvungen og frivillig i en passiv og enerverende venting. I boka "Fragmenter av kjærlighetens språk" er Roland Barthes inne på blant annet ventingens ubehag. Spesielt når man er forelsket og mangler sans for proposjoner.


En gang, langt tilbake i min tid, hadde jeg et helt spesielt forhold til alle disse mellomrommene som oppstod når jeg ventet på noen av spesiell interesse. Mens Roland Barthes omtrent ser på all venting som et onde, at noen utnytter hans sårbarhet og lar ham vente. Makt over, heter det. For meg kunne ventetiden være vel så fylt som det egentlige møtet. Og mer vanlig, triviell venting som hos legenn, tannlege, på flyplasser, ved busstopp etc. - har jeg oppdratt meg selv til å tenke positivt, hvile i meg selv og ikke bry meg. Det er alltid noe å glo på, noen å snakke med, eller noe å lese på. - Etter å ha ventet sammenhengende 27 måneder på tre barn på vei mot hvert sitt liv og forholdt meg til både jobber og helsevesen og familiesfære, var og er jeg ganske god på venting - og det uten å ergre livet av meg. Noen ganger har det hendt at de jeg har ventet på ikke har dukket opp, det kan være en stor prøvelse, og unnes ikke noen.


Nå har jeg egentlig sans for å holde avtaler, alt blir så mye enklere da. I en periode da jeg var meg selv svært bevisst, kunne jeg fnyse av indignasjon når noen "ikke respekterte tiden min" som jeg sa. Jeg var både mor, hustru og yrkeskvinne, og mente kanskje at spesielt det siste gjorde meg verd respekt. Jeg var litt mer mann da, og burde estimeres deretter. - Opp igjennom historien tror jeg det er kvinnene som har ventet mest. Solveig på Peer Gynt, hjemmeværende husmødre sammen med "tre søte småbarn med øyne blå" på en far som kom hjem i kveldingen, eller til helga, eller kanskje etter et år eller to på sjøen.


I barndommen måtte vi vente på de voksne, det ga god trening til det som skulle komme. For venting kan lett bli det eneste sikre etter hvert. Hos Beckett venter to rustne herer på Godot, mens livet snegler seg tilsynelatende innholdsløst av gårde...


Det er greit å ha noe å glede seg til, men ørkesløs venting på jeg vet ikke hva, har ikke mye for seg. Øyeblikket skal visst være det eneste sikre, og det behøver vi ikke vente på - det kommer og kommer. Foreløpig er jeg ganske glad for det.