Dompapen. Et julebrev

Jeg aner ikke hva dompaper tenker om jordelivet.
Og julen - vet de at de er en kjær klisje på glansede stemningskort? De gammeldagse, de med kornnek og frosne stabbursvegger, fjøslykter og nedsnødde gårdstun.

Det er noe spesielt med fugler, og sannelig med julens dompaper. – Lik engler svever de over landskapet. Vi ser dem sjelden, men vet at de finnes. Herr dompap med sitt kardinalrøde bryst er nok den mest populære. Fruen, mer brunlig beskjeden i fremtoningen, skårer forhåpentlig på andre og mer diskrete arenaer enn julekortenes nostalgi.

- Dompapen synger ikke i triller og trudelutter, men har en eneste, vakker fløytetone. Vi er ikke mange som har hørt denne tonen, langt mindre observert fuglen på kvist. Men jeg tror på den enstonige sangen, liker ideen om at nettopp den skal hjelpe meg med å rydde plass og finne tid til det aller viktigste denne julen også.

Dompapene inspirerer meg til å tenke en annerledes jul. - Den som er bortenfor de syv kakesortene, men innenfor hjertets tanker og sinnets ro.

Sitater

Hver sinnsstemning, ja, hvert øyeblikk er av uendelig verdi, for det rommer i seg en hel evighet. Johan Wolfgang von Goethe (1749-1832)

Always be kind, for everyone is fighting a hard battle.

Platon (ca 427-347 f.Kr.)

Viste og Ötzi

Her forleden besøkte vi Historisk museum i Frederiks gate i hovedstaden. Ötzi-mannen fra Italias alper trakk oss dit. Det var jeg som ville mest. Gemalen lot seg overtale. - Det er ganske fascinerende å bli konfrontert med menneskeskjebner for 5000 år siden.

At mumien er for skjør til å fraktes rundt, blir kompensert med en flott ustilling. Alt er mulig i våre dager. Fjellvandreren og jegeren er stedt til evig hvile i museet i Bolzano. En gang nedstukket og dypfryst i et nedkjølt og islagt alpe-fjellpass.

Den som forbinder guttehodet til høyre med Ötzi, tar feil. Ötzi var en gammel herre over førti, mens ungdommen her er antatt 15 år gammel og rekonstruert etter et funn for over 100 år siden i Svarthola på Viste ved Stavanger. Gutten levde i og rundt den grunne fjellhulen for ca. 7500 år tilbake. Han kan ha vært sykelig, siden han døde så tidlig.

Det er spennende med reminisenser fra tidligere tider. Når det er så langt tilbake som her, trigger det tanke og bevissthet: hvem var de, hva funderte de på? - Den erfarne veidemannen i de italienske alpene og tenåringen fra Viste, helt ute på stranden sørvest i Norge. Guttungen med et eksistensielt forsprang på ca 1500 år.

De to hovedpersonene tenkte nok begge sitt om livet og maktene - men at de skulle bli nyskapt i en slags science fiction, årgang over 2000 år etter tidsregningen fra Kristi fødsel, var antakelig en ganske umulig forestilling.

Lyden av blader som faller

Det er rart - men jeg hadde ikke hørt dem før.
Ikke i løpet av alle disse høstene.
Ikke i dette lange livet.
Jeg hadde sett blader bli gule og røde;
sett dem legge seg i hauger for barn og glade voksne å vasse i.
Men nå sist søndag på nærtur i et landskap
med lett vind rundt løvkronene
hørte jeg vitterlig at lønnebladene knekte i stilkene sine og falt til bakken.

Jeg stoppet, lyttet intenst. Det var virkelig slik: jeg hørte lyden av blader som falt. I en tid med "sharing" og publisering holdt jeg det likevel for meg selv.
Helt til i dag. - De små kneppene overveldet meg og føyde seg inn under etikettene høytid og andakt.

Et par dager senere i radioprogram på P2 var det snakk om tinnitus,
denne lidelsen som kan variere fra uutholdelig støy
til en indre lyd svakere enn løv som faller på bakken.

Slik beskrev de det. Og jeg skjønte godt hva de mente.
Det var jo nå sist søndag jeg overhørte nettopp disse løvfallstonene, med korte klirr som fra de tynneste glassklokker.
Nesten overnaturlig eterisk.

Eller, like gjerne - gudommelig naturlig.

Bølgesang

I begynnelsen av september, på besøk i Randaberg med overnatting på Viste Strandhotell. Grått vær og snilt hav; men bølgene følger sin egen rytme - fram og tilbake - lydspillet gir akkompagnement til egne hjerteslag. Slik naturens musikk alltid gir resonans i kroppen, og fuglesang kan få vår indre metronom til å skifte takt.

Det er noe spesielt med vann i bevegelse. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på de store og dramatiske scenariene, men heller på sildrevann og brede elver som siger gjennom grønne og kultiverte landskap, en krusning på et bortgjemt skogstjern, en bekk som klukker.

Her like ved strandhotellet merket vi havets hvilepuls, gresstustene i flomålet hadde nok mangt annet og mer spektakulært å fortelle. Men jeg trengte ikke noe mer enn dette: et bilde og en rolig sang fra havet selv.

Opptur

Ute ved havet - med himmelen over. Høy velving og friske vinder.


Lyst til å sveve, men letter ikke. Steingjerdet møysommelig bygd opp av vante never, holder henne fast til jorda. Ikke redd for å fly, men blir minnet om fallet hvis føttene mister feste.


Gleden ved stuntet gjør opp for tyngdekraften, det måtte bli en opptur.

Kontraster i Ålesund

I Ålesund er det jugend som teller. På rusletur i Ysteneset ser jeg førjugend og ultramoderne i skjønn forening. - I alle fall, herlig kontrastfylt.

Det er noe arketypisk med hus, de handler om sjel og identitet. I våre dager med hyppige livsbrudd kan hus være lette å miste.

Vårt aller første hus (les: hjem) har sin egen tyngde, og vil som regel være et godt minne. Ja, mer enn det; kommer vi tilbake en gang, erkjenner vi i et hikst at rommene står som vegger i vårt eget indre.

Husklyngen i Ålesund ba på ingen måte om å bli tolket. De var nok heller ikke klar over at de ble observert av en forbipasserende en dag i september 2011.

Rosetid

Roser (les: blomster) var et sterkt symbol i 60/70-årene også. Mange kalte seg hippier og kjempet fredelig for eksistensen med sin flower power.

Det var den gang - nå viste rosetoget i hovedstaden og markeringer mange andre steder et ekstra samhold og en myk styrke i en vanskelig tid.

Brutalitet og ren ondskap ble møtt med roser som symbol på fred og kjærlighet. En buffer mot et beregnende hat vi omtrent ikke orker å ta inn over oss.

Rosetiden gir sin egen resonans,
som peker mot nye dager med politikk og samfunnsansvar.

I vårt lille land, i den store verden.

Havne på nett

Dette er en veggpryd fra virkeligheten, som er havnet på nett - slik som så mye gjør i våre dager. Vi "the real people" må nesten beskytte oss. Vi behøver ikke vite alt, vi behøver ikke le av alt. Vi behøver ikke dokumentere eller kommentere alt heller. Da tror jeg noen av oss kan bli oppspist.

Det er noen som imponerer meg, de som engasjerer seg ustoppelig i de viktige tingene, eller setter sine egne saker på dagsordenen. Elin Ørjasæter er en slik dame. Jeg beundrer henne kolossalt, men søker henne sjelden opp, der hun tvitrer og facebooker over en lav sko.


Selv skribler jeg fra tid til annen litt i denne bloggen. Mest for å øve meg på å tenke og skrive, og jeg aner jo ikke om noen leser meg.- Jo forresten, i dag fikk jeg tilbakemelding på Facebook at en klassevenninne fra gymnastiden fulgte bloggen min. Tenk det - noen titter innom av og til. Bare det kan inspirere en bloggskriver.

Følgeren min beklaget at hun ikke kom med innspill på kommentarplass. - Det skjønner jeg godt.

Innom Facebook av og til kommenterer heller ikke jeg alt som popper opp, og synes standarduttrykket "jeg liker" er ganske pussig.
Direkte henvendelser til meg reagerer jeg alltid på; det handler mer om å se og være til stede.


Før kunne det for eksempel hete å havne på skråplanet. Det var sjelden noe positivt med akkurat det verbet. Å havne på nettet er mer sammensatt og blandet.

Jeg har så langt verken oversikt eller innsikt i den ganske nye nettverksjungelen. Og så kommer trolig nok heller aldri til å skje.

Men min geranium på veggen er nå definitift havnet på nett.

Gammel og ung

Jeg strever meg opp bakkene med astmapust og MS-bein. To treningsstaver er med på å få meg mer på hugget. - Det går definitivt ikke fort, men tidligsommer-gleden napper borti meg likevel. Det er noe med lufta, det er noe med fuglene (de synger bare for meg), det er noe med markjordbær-blomstene som viser seg fram, nye av året.

Bak gjerdet i barnehagen, helt i utkanten, ut mot spaserveien er to guttepjokker ivrig opptatt med noe. Men ikke mer opptatt enn at de sveiper inn meg der jeg staver meg oppover.

Klar småguttstemme - 3 - 4 år: Du, er du gammel?!

Det er aller første gang noen har kommet med den til meg. Noen sinne.
Kryss, kors, dør i natt...
Men det var kanskje på tide: Snart 68. Ikke akkurat råsprek.

Til barnet sier jeg: Ja, jeg er litt gammel.

Hva jeg mente med det siste er jeg i grunnen ikke sikker på. Det er ikke alle erkjennelser som er like lette å ta.

De to småttingene - velsigne dem - hadde allerede glemt gamlemor og ropte i kor med nytt fokus, nå mot bakken: Å se, en mark, en mark...

Stella

Denne livlige og sjarmerende unge damen har vunnet mitt hjerte. Jeg hørte ikke de sure tonene under seminfinalen nå tirsdag; som påstått om Stella - jeg er en smule tonedøv. Men jeg senset en genuin musikalitet, og en glede og rytme i framføringen som burde kunne smelte en gråstein.


Jeg har sett henne tidligere og vært med helt fra starten. - Det er ikke så farlig om hun ikke vant "The Song Contest", kanskje det bare ville bli en masete nedtur... Hun har jo fått vist seg fram i all sin glade framtoning.

Uten sammenligning, men jeg går og nynner på en strofe av Lill Lindfors:

Musik skal byggas utav glädje
av glädje bygger man musik.
Musik, det får ni andre medge
gör glädjen ännu mera glädjerik.

Stella: din sang og dans gjør meg glad.

Barnlig

Det var stort jubileum her forleden. Den underfundige lille bjørnen som vandrer rundt i Hundremeterskogen sammen med vennene sine, fylte 85 år. Tenk det - han lever ennu! I beste velgående (som jeg tror vi sier det...)

Denne bamsen er helt privat. Kjøpt på Ikea da jeg fikk noen bonus-barnebarn å forholde meg til. De bryr seg om bamsen en liten stund når de er her. Ordner med sengetøyet et cetera. -

Det rare er at jeg bryr meg om den hele tiden.

Kanskje jeg ble inspirert av filosofen Arne Næss som holdt seg med en liten stoffgris. Det er deilig med det barnlige, det gir perspektiv til alvoret og tar brodden av tristessen.
Arne Næss ble nok litt glemsk og forvirret den siste tiden på jorden, slik kan det være med oss her i gården til tider også. Finner ikke datt, glemmer ditt og forlegger både det ene og andre - da er det vi kommer på nettopp den kjente filosofen, som ble møtt av en lapp på utgangsdøra om han tenkte seg ut en tur:

Gå ikke ut!

Trøste og bære

Det er ikke lett å være menneske i verden. Noen ganger trenger vi trøst og mental styrketrening. Vi må "grina tårene sjøl", men vi må også riste gråten av oss. Den er viktig, men intet blivende sted. Noen går ett nivå opp for å få oversikten, jeg kan sette med ned og nærme meg meditasjonen. Jeg sier nærme meg, for jeg leser like gjerne om som å gjøre det. Tar med meg selv og bevisstheten min inn i teksten. Favoritten de siste årene har vært "Wherever you go there you are. Mindfulness meditation inn everyday life" av Jon Kabat-Zinn.Roen kommer, angst og bekymring løser seg opp. - Jeg føler meg ikke lurt, det bare virker der og da.

Selv om jeg er ganske fornøyd med min Kabat-Zinn, betyr ikke det at jeg ikke tenker meg andre måter å finne ut av meg selv på. Derfor plukket jeg med meg en bok av psykologen Anne-Lise Løvlie Schibbye fra biblioteket her om dagen. Med tittel "Livsbevissthet - om å være til stede i eget liv". For jeg tenker at om dagene kan være traurige, er det meg selv jeg sitter igjen med til slutt likevel,

og når den tid kommer vil jeg ta meg selv med meg og forsvinne.

Men enn så lenge - Menneske kjenn deg selv er en fin devise i hverdagen

Eksistensfilosofene sitter ikke stille og mumler mantraer ut til ingen. Der handler det om bevisste valg. Vi er født frie med vår egen iboende eksistens, som var der allerede i livsøyeblikket, før all staffasje, preging og sosialisering. Det vi står frem som kalles essensen - det forvirrer meg litt, for rent etymologisk tenker jeg med den som en kjerneverdi. Men jeg vet hvor viktige de eksistensielle valgene er, og at de har sitt utspring der hvor nakenhet og sårbarhet finnes.

Kjente eksistensielle filosofer har vært blant andre Sartre, Jaspers, Kierkegaard og Heidegger. Og det finnes masse litteratur der ute.

Jeg er et priviligert moderne menneske som kan finne visdom og trøst overalt -og som, når valget og dybdeboringen blir i meste laget, også kan sette meg ned med koseboken Tao med Ole Brumm (Benjamin Hoff) og få innsikt.

Det er mange nøkler til vårt eget indre.

Le Brassus

Stedet er Le Brassus i Sveits. En bitteliten by ved grensen til Frankrike. I Jura-området. - Det er midt i februar og slett ikke snø nede på skiarenaen; noe som forandrer planene til mitt reisefølge, som må gå "La transjurassienne" i en annen trasé høyere opp.

Jeg er ikke særlig skifør og overlatt til meg selv rusler jeg rundt i den lille byen, som nå når snøen mangler, nesten blir meningsløs for de av oss som er kommet hit for å delta i et av de store turrennene i Europa. For meg har denne turen ikke hatt den helt store meningen i utgangspunktet, jeg likte tanken på at de snakker fransk her og å kunne delta på en tur med sporty venner.

Mens jeg trasker rundt med fotoapparatet tenker jeg litt på at denne lille byen har sin egen mening, som vi ikke vil kunne forstå. Kanskje har tiden reist fra den, men det er heller ikke sikkert. Det er tradisjon med urmakere i byen, og de bør jo vite hvor tiden befinner seg. -Den fantes imidlertid ikke på stedets klokketårn. Der var et ur, men viserne sto helt stille på kvart over ti, mens den vitterlig var ti over ett. Jeg knipset et bilde, men dere får tro meg på mitt ord.

Fra Le Brassus velger jeg heller ut bildet med sengetøy til lufting. Først fordi jeg syntes det var ganske morsomt at dynene matcher huset eller omvendt. Jeg vokste opp i en tid da det var svært viktig at ting sto i stil; klær, interiør, form og farge - det måtte være en balanse. I dag er slikt veldig passé, har jeg skjønt. Nå skal det helst være odde og aparte. Men akkurat det er ikke så lett å venne seg til når man er podet inn med krav om harmoni.

For det andre: To dyner til lufting er en del av den store fortellingen i den lille byen. En privat og en litt utover det.

Tulipaner

Etter hvert som eget ytre falmer og forvitrer er det godt å kunne hvile øynene på en bukett med tulipaner -

og erkjenne at de i tillegg til å stå der

og være vakre for seg selv,

rører ved strenger i meg

som bekrefter mitt liv.

Absurd

Det er et par uker siden nå. - Om jeg ikke akkurat "la hodet på blokken", så lot jeg mine stakkars to pupper klappes sammen i en mammografi. For den gode sak - bekjempelse av brystkreft - og som deltaker i en omfattende Oslo/-Akershus-undersøkelse.


Jeg vet det oppleves forskjellig, men jeg synes undersøkelsen nesten er utålelig vond og hater den. Men møter lydig opp mens jeg tror det er til mitt eget beste.


Nå er det heldigvis blitt litt mindre vondt etter som alderen tiltar og østrogenet avtar. Men det kalde, harde, mekaniske er fortsatt så langt unna kropp som det går an å komme.


Denne gangen fikk mammografien en ekstra og absurd dimensjon. I hvert fall i min bevissthet.

Jeg ble tatt imot på beste måte før undersøkelsen, og inne i røntgenrommet satt en ung mann "ved spakene", mens en yngre kvinne behagelig og korrekt anviste for de forskjellige posisjoner. - Jeg hadde brystene bare, hun hadde hijab på hodet - den unge radiografen tenkte antakelig ikke på noen av delene.

Du verden, vår verden.

Ny tid

Jeg innser at jeg på mange måter er en gammeldags pike - liker å lese kronikker, lange romaner, biografier og faglitteratur av ymse slag.

Denne bloggen skulle kanskje borge for det motsatte. At jeg ikke er helt der; med steintavler eller fjærpenn, at jeg ikke lengter tilbake til IBM skrivemaskin med rettetast (o, hvilken lykke - o, fremskritt...)

Siden den gang - i 1980-årene har den nye teknologien kommet for fullt. Det var ikke mange som forestilte seg hvordan informasjon, læring og opplevelser så totalt skulle endre karakter. - Vi har tilgang til så mye at vi kan komme til å drukne om vi ikke greier å sile og luke bort. Hele tiden.

Så kan vi bare lure - hvilken vei verden og menneskene vil gå med moderne databehandling og utstrakt nettliv? Den fysiske tilværelsen - livene våre - er lineær og periodisk. Livet er ikke uendelig, i hvert fall som vi kjenner til det, vi vet om en begynnelse og aner en slutt.

Livet i teknologien er veldig her og nå, og i forhold til erfaringer i tidligere tider så absolutt grenseoverskridende. All informasjon er en ting, alle muligheter for kommunikasjon noe annet. Intet er for smått, mye er for stort, alle skal mene noe.

Kanskje det bare er jeg som misunner den nye generasjonen evnen til å kommentere og melde fra om alt som skjer og tanker de gjør seg i så henseende.

Før het det seg at veien blir til mens vi går, heretter blir verden til mens Wikileaks lekker og bloggosfæren fylles.

Øyeblikkene er stinne - av alt.

Den andre dagen...

Den andre dagen i det nye året; noe stivnet og noe bløtt. Blåhvitt.

Vannet gir håp. Snø og is vil bli borte.

Status per 2. januar 2011 er likevel isnende vakkert.

Senere blir det noe annet.