Dette er bloggen til Kristin, født en junidag i 1943. Når man slik er i ferd med å gå ut på dato, kan det virke noe dristig å "gå inn på data'n". - Jeg har vært definert som uførepensjonist fra 2004, etter å hatt en MS-diagnose siden 1978. Til trøst for nydiagnostiserte har jeg vært omtrent helfrisk i 20 av disse årene. Så det aller verste behøver ikke alltid bli - nettopp det.
Oppvekst på Østlandet, deretter 30 år på Nordvestlandet, og nå 20 levde år i Oslo. To ekteskap (tre barn, syv barnebarn)samt to barn, seks barnebarn som medgift med mann nr.2. - Masse erfaringer - feiltrinn og vekst, seire og nederlag, gråt og glede. Gitt kjærlighet og fått kjærlighet. Egne barn forblir ungene mine - hele livet. Sånn er det bare. Egentlig har jeg intet motto for denne bloggen, den blir til mens jeg skriver. - Anemone nemorosa - det latinske navnet for hvitveis, den som lyser opp skogbunnen på vårparten. Den som har langsgående greinete røtter, den som vi bare kan plukke, for den vokser bestemt videre. Alltid.- Tok kanskje litt hardt i her, en parkinsondiagnose fra november 2014 har nok satt meg litt ut - men gammel dame går videre. Bakover er umulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar