Jeg innser at jeg på mange måter er en gammeldags pike - liker å lese kronikker, lange romaner, biografier og faglitteratur av ymse slag.
Denne bloggen skulle kanskje borge for det motsatte. At jeg ikke er helt der; med steintavler eller fjærpenn, at jeg ikke lengter tilbake til IBM skrivemaskin med rettetast (o, hvilken lykke - o, fremskritt...)
Siden den gang - i 1980-årene har den nye teknologien kommet for fullt. Det var ikke mange som forestilte seg hvordan informasjon, læring og opplevelser så totalt skulle endre karakter. - Vi har tilgang til så mye at vi kan komme til å drukne om vi ikke greier å sile og luke bort. Hele tiden.
Så kan vi bare lure - hvilken vei verden og menneskene vil gå med moderne databehandling og utstrakt nettliv? Den fysiske tilværelsen - livene våre - er lineær og periodisk. Livet er ikke uendelig, i hvert fall som vi kjenner til det, vi vet om en begynnelse og aner en slutt.
Livet i teknologien er veldig her og nå, og i forhold til erfaringer i tidligere tider så absolutt grenseoverskridende. All informasjon er en ting, alle muligheter for kommunikasjon noe annet. Intet er for smått, mye er for stort, alle skal mene noe.
Kanskje det bare er jeg som misunner den nye generasjonen evnen til å kommentere og melde fra om alt som skjer og tanker de gjør seg i så henseende.
Før het det seg at veien blir til mens vi går, heretter blir verden til mens Wikileaks lekker og bloggosfæren fylles.
Øyeblikkene er stinne - av alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar