Kanskje det var en julegave en gang, eller bare en greie som vandret
rundt i barnemiljøet. – Nei, det var nok en julegave. Et klenodium i et barnlig
univers. Det er ikke sikkert den var min. Det fantes en yngre bror. Men
juleskatter av den beskrevne typen ble ikke gitt til gutter. Tror jeg.
Glasskulen jeg har funnet frem til her, er et
hjelpemiddel til å erindre. - Hvordan den nesten kan ha sett ut, og til å
illustrere hvor ubetydelige ting som betyr noe kan være.
Datoen var satt. 24 desember. I vår og min
tidsregning.
Barndommen har stor plass. Mange av kriteriene
for hva julen skal være er fra den aller første tid.
Julens kalender inneholder alt - Tiden som var, og tiden før det, tiden som er
gått og den julen jeg venter på i år.
Ventetiden er barnas tid, og de voksnes når
de kjenner på stress og travelhet og i hemmelighet drømmer om
den gode travelheten, lovprist av så mange. Og stresset kommer, selv om datoen står
risset inn i hjernebarken, og vi kan forberede oss så tidlig som vi vil.
Men så når stunden er inne, og vi er i
startgropen for selve julefeiringen, stopper klokketiden for mange av oss. I
noen tidløse timer er vi langt på vei det beste av oss selv. Vi prøver å spre
hygge og glede, vi prøver å gjøre oss selv og andre gode. Se, mer enn å bli
sett.
Vi
åpner nok ikke dørene opp for hele verden. Men velment og privat kan også gi
mykje lys og mykje varme. Tett inntil og så langt som lyset rekker – og enda
lenger om de gode vibbene og tiden vil det slik.
Gledelig jul!
