Julen er en bit av livet

Når julen nærmer seg, stritter jeg imot.

Jeg både ønsker meg og vegrer meg 
– det er godt/vondt å være der igjen.

Blir det en reprise eller noe for seg selv? Det siste ville være fint. Vi trenger overraskelser, selv om det er gjenkjennelse vi søker.

Julen er en bit av livet. En lengsel, som vi gjør synlig og lever ut i vintermørkets myke minutter.

Vi gjør den til teater eller en reise i minner om skjønnhet. Det er ikke sikkert alt skjønt er sant, men vi har noen forestillinger, som er våre.

Julen er et titteskap, som vi finner frem og gir vår egen form. Følelser og opplevelser, julehimmel og jordisk gods, trykk av en barnehånd, bortgjemte pakker. Hemmeligheter i krokene.

Julen er en metafor. Et bilde vi tar tak i. Den er en drøm som har alle fortellinger i seg. Fortellingen om våre tilværelser. Andres liv. De som var for hundre år siden, de som leves nå.

Julen er hva vi er og hva vi har. Kraftløshet og energi. Ensomhet og festlig samvær. Det gir rom  for både raushet og savn.

Julen med sitt kommersielle kjør kan i  verste  fall  stresse oss ut, men  da  tenker  jeg at det ikke er høytidens skyld,

og at  julefred og ro kan vi finne  i vårt indre som 

holdepunkt og  glad inspirasjon.