Høst og blomster og sånt

Ikke lang tid igjen nå...

Vi lever i en omskiftelig tid. Høsten skubber sommeren vekk. Nattekulden hjelper villig til. - Det gjør også mange flittige hender rundt meg. Høstregimet i Borettslaget svikter aldri. Vips; så er det Erikaer som gjelder, i balkongkasse etter balkong-kasse.

Mens jeg ennå ikke er helt der. Jeg vil hegne om mine bladlusbefengte roser en stund til. Sommeren sitter igjen som mer enn et minne, den kjennes virkelig og nær.

-Tenk på rosene da - og lavendelen... Det blir ikke lett å gi slipp på dem.

- Vent litt da høst, mens jeg lar rosen på kjøkkensiden få leve en uke til. Hvis du lar gradestokken vise varmegrader, skal jeg følge min egen regi. Med en myk overgang i alle mine bed, - Som er ett terrassetrau (stort) , en kjempediger krukke på gulvet, en verandakasse (liten), en blomsterkrukke på verandeveggen og en klatrende rosebusk mot rødt tregjerde.

Det er alt. - Ikke rare greiene i den store sammenhengen, men det nærmeste jeg kommer en hage. Alt er heller ikke alt i min verden, for store områder rundt blokka er som en felleshage, beroligende grønn og klippes av andre.

Valget er tatt, Erika denne høsten også...

Tenk at noe så lite og beskjedent som mitt hageprosjekt kan oppta sjel og sinn så mye.

Men nå er det blitt slik at veggpryden på kjøkkensiden, pelargoniaen, skal bli skjermet for døden enn så lenge. Hun er tatt inn i kjøkkenvarmen, og vil når tiden er inne, få et hvilested i kjelleren. Før det behørig klippet ned  - for at den om det vil seg slik, kan sette knopper og blomstre hele neste sommer. - Under over alle under.

Pelargoniaen lenge leve

Jeg tør ikke tenke på hva aktive, oppegående mennesker har å styre med. Det kan være lett å tro at et dameperson som er så nærsynt og "minimalistisk" orientert som meg, ikke kan ha så mye av et liv. Og det kan så være.

Men jeg har en gang sett et bitte, lite sandkorn nært og kraftig forstørret. - Perspektiv og dimensjoner var ord som dukket opp da. - At noe er både uendelig stort og uendelig lite.

Årets pelargonia vil trolig leve en stund til. Vet ikke om hun jubler for det, men jeg er litt glad. To små erikaer havnet på veggen ute, sammen i hennes krukke.  De, stakkars, ble kjøpt inn noe motvillig. - Men det hjalp med presset fra balkong-kassene rundt om, og så var det den gode, gamle vanen, da  (sånn gjør vi om høsten)