"Gjennom å skape språk for de stumme plagene kan vi som samfunn legge til rette for de mange som kommer til å overleve alvorlig sykdom fremover", skriver Aftenposten-vinner Mette Grøholdt i kronikk-konkurransen "Det norske språket", mandag 3. mai 2010.Hun sier også: "... det er vanskelig å finne ord for sårbarheten og smertene. Jeg vil ikke oppfordre til syting, men til å snakke ordentlig om viktige aspekter av livet".
Kronikken har hun kalt "De stumme plagede" og jeg tror flere kan kjenne seg igjen i kronikkforfatterens refleksjoner. Mange som har kroniske plager vet hvor vrient det kan være å dele sårbarhet, plager og uro med andre, og hvor ubekvemt det kan være å gå inn i beskrivelser av egen skrantende helse.
Vi liker heller ikke alltid å dvele ved andres helsesvikt, det blir ikke bedre av det, tenker vi og prøver å bagatellisere alvorlige og negative helseendringer. - Er vi positive, vil det verste aldri skje, ønsker vi oss.
Kanskje denne uviljen kommer av at vi mangler et dekkende språk for smerte- og plagedelen i livene våre - som vi alle må konfronteres med en eller annen gang,og som paradoksalt nok kan være et resultat av helsevesenets mulighet til å kurere de mest alvorlige kreftattakker. Kroniske sykdommer av ulike slag finnes også.
Smerte-kronikere lever i en skyggedal, men det betyr ikke at solstråler aldri når inn dit. Noen ganger tenker jeg meg at et språk som underdriver kan være beskrivende nok i situasjonen. Men det er kanskje fordi vi mangler passende ord. Ord som ikke låser seg fast, men klarer å fange opp nyansene i alle slags liv, også et som kan være skadeskutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar