La det skinne

Egentlig slipper jeg å tenke på at jeg må huske på julen.

 Sommeren har så vidt

 karret seg over mot høst

 da det er noen som begynner å tenke for meg:

 En annonse  på internett, eller et bilag til dagens avis.

Ikke lenge etter hiver  handels-sentrene

 seg på den samme  bølgen.

Og da vet vi, er det bare tiden og veien.

Etter denne introen er jeg der igjen: Julen har begynt å  skape seg til.  Og jeg er sånn skrudd sammen at jeg får lyst til å kreere «the best JUL ever». Nå er det bare

 slik  at her i gården er lysten sterkere enn evnen -

 Men gammel dame vet noen knep. Litt, bare litt, er nok. Alt handler om at det som gjøres, plasserer seg godt innafor: Tradisjonene. Det smakfulle, det estetiske. Det er glimrende om det er rent i skap og skuffer, men glemmer vi eller orker vi ikke, er det kanskje like greit å rasjonalisere det meste. Men vaskemidler og metallpuss hører julen til. Det sitter i ryggmargen. Så bakterier og midd – fly vekk! La det skinne, la det dufte jul!

Julestemning kan skapes av hva som helst. Kan være hva som helst Et sterkt og levende symbol er julekrybben, copyright år null. Den holder seg. Noen gleder seg til maten, mens andre reiser milevis for å komme hjem til jul, til familien. Vennene. – En kjærlig gest, et streif av omsorg, noen sedler i en konvolutt, en vipps til banken. Hjertelag går ikke ut på dato. Ikke julen heller.

Dere og jeg får tone ned om vi kjenner litt på stresset. Sette oss i godstolen, lade batteriene  som hos en sliten Iphone, versjon ditten datten. Jeg tør ikke tenke på hvilken versjon jeg selv spaserer rundt som. Lang bruk borger dessverre ikke for vidsyn og visdom. – Men vi vil nok merke at den hektiske julesentralen roer ned etter som tiden nærmer seg.

Og tiden nærmer seg, julen har nærmet seg, alle de travle, fine dagene. De rolige stundene. Ettertanken. Samværene. Som inspirerer oss til å finne ordene, huske melodiene, bruke en uøvet sangstemme.

Så vi kan puste ut og synge jula frem.  - Frydefullt.

Lite kan bli stort

I barneboka ble kjerringa så lita som ei teskje. Noen ganger ønsker jeg det samme, at jeg kunne bli knøtt liten, omtrent på størrelse med en nyutsprungen sommerrose.

Men slik er det ikke ved disse juletider, med meg i normal størrelse og litt stresset over den kommende høytid. Den blir jeg nødt til å ta på strak arm. For julen fordrer sitt. Vår alles jul.

Men da tenker jeg: det finnes råd.  -  Det som virker kjempestort og overveldende kan gjøres lite, ikke sånn teskjekjerringlite, men  sånn inne i vårt eget hode-lite Mindre av alt og alle, da vil det lille vi velger kunne bli stort og viktig.

Vi tar en liten bit og gir det spesiell oppmerksomhet. Hånden til en engel, et kronblad fra en rose, smilet i et barneansikt. En pannerynke hos en på min egen alder. Rynkene kan mildnes med en dose vennlighet, som vil kunne dempe en opphausset jul og kommende tider.

Noen ganger får vi nok lenge før jul. Overdrivelser er ikke nødvendigvis vakre. To vers av Deilig er jorden holder for noen. Tar vi det langsomt, kan vi leve lenge på ett vers. Når noen få linjer fyller sjel og sinn helt opp, kommer vi i vater. Når universell kjærlighet og menneskers store og små henrykkelser er en del av det samme, kjenner jeg på julegleden.                                

Livets dans

"Sometimes I feel like a motherless child" og ikke en moden, tilårskommen dame, som bør kunne overskue og takle både egen og andres eksistens.

Det vil si, noen ganger synes jeg at overblikket er ganske stødig, slik kjennes det i hvert fall ut - helt til helvete bryter løs, på sin egen sleipe måte.

Sånn som for et par måneder siden, Da ville begge mine to forbund: Parkinson og MS - ha beundret min smidighet og styrke
og gledet seg sammen med meg. Der jeg danset etter rytmene til the Boss. Selveste, Bruce Springsteen. Jeg rocket som bare gamle damer kan det.

Befant meg i øyeblikket og hele mitt liv.

I godt over en time var Bruce  min inspirator. Jeg danset og løp, løftet vekter og strekte meg ut. Alle som trener, vet hva som skjer da: endorfinene spruter og dopaminet "rör på sej". Det vil si, det siste vet jeg ikke nok om. Riktigere er vel å si at det forsvinner.  En god del av mitt dopamin er i alle fall borte, fra der det burde være, i hulrommene sine, på begge sider av hodet, i hjernen. I en slik sammenheng blir framtiden min mer usikker, og antakelig mer enn for alle andre.

Men trening gjør glad, og gubben var i godt humør,så vi bestemte oss for Ikea og innkjøp av noen svenske köttbullar. Samtidig kunne jeg ta et lite overblikk, om det var noe som... osv.

Først reiste vi til Ikea på Skøyen, som viste seg ikke å være et vanlig shoppingsted, men en hentestasjon for netthandel. Det var der det startet. En smådjevel begynte å trekke i trådene. Ikke mer enn ute av bilen, før jeg knakk sammen. "blodtrykksfall" tror jeg noen ville kalle det. Hos meg skifter det mellom nummenhet og sitrende stivhet i ben og  torso, jeg må bøye meg, står krokete som en heks, blir redd eller sint eller fortvilet, og kan ikke gå inn til folk (les: Ikea). Forvarslet var Skøyen, le grand finale var Slependen. Der var det så ille at jeg buret jeg meg inne i bilen, mens han andre raida butikken for svenske kjøttboller.

Det rare er at det går over og enda rarere er at jeg lever omtrent som før. - Ikke som før den siste diagnosen, men som før siste blodtrykksfall, og som noen ganger midt oppi og like etter siste treningsøkt. Altså ganske høy. Mens drømmen egentlig er, på det jevne.

Det ubehagelige er at jeg aldri vet - ikke sånn som når døden kommer-ikke vite.
Men det å ikke vite  når det setter inn neste gang, hvor befinner jeg meg?
Samt, hvilke enerverende nevrologiske ondskapsfullheter vil presenteres meg, da?

Men så slipper ondskapen taket, og det gode livet kan danse fritt igjen..

"Kongler på Kastet"

 "Kongler på Kastet" er egentlig tittelen på ei bok om blant annet et år inne på Krogskogen, i ei av koiene på Fjellsetra. Jeg skal ikke dvele ved selve boka av Brynjulf Bjørklid,
Men les den gjerne, den fenget meg.

Denne gangen var det konglene like oppi lia her ved inngangen til Sørkedalen, Nordmarka og Krogskogen, som fikk meg til å dra fram Iphonen. Tidlig ettermiddag sist søndag, turgang oppover bakkene, med en noe fordekt intervalltrening. Slippe seg nedover veien et stykke igjen, så oppover noen kneiker, for så å slippe seg litt utfor igjen. Omatt og omattatt - til det begynner å nærme seg en dose med trening. - Gangveiene slynger seg oppover mellom ganske store terrassehus oppover åsen. - Holmenkollen mot vest, noen millimeter sydøstover ligger de feteste villaene. - . Klasseforskjell. Men på turveiene er det ikke godt å si hvem som er hvem-  "mosjonering" tror jeg må være funnet opp i dette strøket.

Så egentlig har jeg ikke noen grunn til å være flau. Men jeg er det. Være så til de grader vindblåst og opp i årene, og så driste seg til. Likevel,  jeg gjorde nå det sist søndag, utnyttet muligheten til å trene på et lite og hjemlig område. Men det føltes naturlig og nødvendig å speide oppover og nedover: klar bane?

Konglene i veikanten var noe annet. De fikk meg til å stanse og tenke kongletanker. Merkelig nok dukket "Kongler på Kastet" opp først, enda jeg bare har hørt om det i et foredrag i Sørkedalen historielag  i november i fjor. Om "Ingjerdskastet", en haug med kvist og kvas og kongler, inne på Krokskogen. Et minnested for en tragisk hendelse på 1700-tallet. Da en mor og et barn ble overrasket av et kraftig uvær, som tok livet av kvinnen. Fortellingen om uværet er kanskje en av mange vandrehistorier, men det blir slengt kongler og kvister på kastet i dag også. - Skogen har sin egen påvirkningskraft. Sorger og tragedier finnes,

Konglene i veikanten var ikke helt up to date, de heller. De gjør seg nok best oppe i trærne, i sine egne graner, sødmefylte og bristeferdige. Men prøv å si det til et barn som har plukker nedfalne grankongler, for å samle på dem, leke med dem. Furukongler er like fine, de kan være sauer, hunder, geiter. Hva vi vil - Bilder fra min egen barndom  dukker opp mens jeg fomler med Iphonen. Litt flaut det siste også. På fotojakt. - Og noen avdankede, gråbrune grankongler.

Konglene på Kastet.
Det knepper i vidunderdingsen, så får vi se hva det blir til.

Jul i en glasskule

En glasskule som snus opp ned. Snøfnugg som daler over et lite hus i plast og et dådyr. Eller en koselig snømann . Eller en liten kirke. Eller hva som helst-

Kanskje det var en julegave en gang, eller bare en greie som vandret rundt i barnemiljøet. – Nei, det var nok en julegave. Et klenodium i et barnlig univers. Det er ikke sikkert den var min. Det fantes en yngre bror. Men juleskatter av den beskrevne typen ble ikke gitt til gutter. Tror jeg.

Glasskulen jeg har funnet frem til her, er et hjelpemiddel til å erindre. - Hvordan den nesten kan ha sett ut, og til å illustrere hvor ubetydelige ting som betyr noe kan være.

Datoen var satt. 24 desember. I vår og min tidsregning. 

Barndommen har stor plass. Mange av kriteriene for hva julen skal være er fra den aller første tid.

Julens kalender inneholder alt -  Tiden som var, og tiden før det, tiden som er gått og den julen jeg venter på i år.

Ventetiden er barnas tid, og de voksnes når de kjenner på stress og travelhet og i hemmelighet drømmer om den gode travelheten, lovprist av så mange. Og stresset kommer, selv om datoen står risset inn i hjernebarken, og vi kan forberede oss så tidlig som vi vil.

Men så når stunden er inne, og vi er i startgropen for selve julefeiringen, stopper klokketiden for mange av oss. I noen tidløse timer er vi langt på vei det beste av oss selv. Vi prøver å spre hygge og glede, vi prøver å gjøre oss selv og andre gode. Se, mer enn å bli sett.

Vi åpner nok ikke dørene opp for hele verden. Men velment og privat kan også gi mykje lys og mykje varme. Tett inntil og så langt som lyset rekker – og enda lenger om de gode vibbene og tiden vil det slik.

Gledelig jul! 

Av og til på en søndag

Jamen ble det en slik søndag. En søndag hvor vi forlot heimen uten treningsklær og joggesko, med litt vage ideer om hva som skulle skje. Men var rimelig fornøyd når utflukten var over.

Lotte Konow Lund på Høvikodden

Denne gangen ble det Høvikodden (Henie Onstad  kunstsenter) og Lykkehaven kunstgalleri og gavebutikk. Fra Lotte Konow Lund til Bjørg Thorallsdotter. Vi gjorde det motsatt, og fikk en overraskelse midt imellom.


Lykkehaven er mye hjerter og engler, det er skrift og bilder, det er skaperglede og livsbejaenhet. Vi er flere som blir glade av å titte inn i en slik verden.

Unfold your wings
Thorallsdotter

 Det var et personlig tap og en stor sorg som inspirerte Thorallsdotter til å dele Lykkehaven med andre.
Barnlig sjarmerende med leken strek.Akvarellfarger og kobberstikk. Fint. Likt av mange.

"Hold allting kjært" heter utstillingen til Konow Lund. Ironisk, tenker jeg. I brosjyren nevnes blant annet "hjem og makt". Sammen med "frihet og tilhørighet" er dette konsepter som hun har jobbet med på Bredtveit kvinnefengsel i et prosjekt med de innsatte. Et godt stykke fra Lykkehaven, men midt i vår egen virkelighet. Kunstneren tegner med penn og tusj. Det handler om mennesker. - Ingen engler. Men godt og vondt iblant oss.
                                                                                             

                                                                                      

  "Frihet? Jeg skal si deg hva frihet er-
 det er å sette premissene for hva, hvem og når".

Utsagnet fra Høvikodden får stå for seg selv. - Så kan vi nikke og tenke
vårt. Som ellers.

Like ved Lykkehaven sto  "Huset midtimellom" med Sandvika museum LofThe.  Til nå helt ukjent for oss.
                                                             

To ikke altfor store rom i 2. etasje, med trapp utenpå huset! En variant som var vanlig før i tiden. I museet traff vi Lisbeth, som tok imot oss på beste måte. Nå er jo vi årgang 1940 + og kom midt oppi "våre ting" - matrosdresser og -kjoler. Kurer reiseradio og
radio Radionette med både Hilversum og Mottala  på søkeskalaen.

Gamle ski og papirdokker, kjøkkenutstyr, toalettbøtter og tissepotter, en håndreven symaskin, lamper og syskrin. Mye av barndommen vår. - Vi lengter ikke akkurat tilbake, men en kan lett kjenne på vemodet når en har kommet på museum. Men vi gjorde ikke det, For Lisbeth, som hadde vokst opp i dette huset (flyttet dit fra et annet sted, ikke så langt unna) - smittet oss med sin jordnære entusiasme i sine to varme, hyggelige 50-tallsrom.

Fra Lykkehaven og Huset midt imellom så vi broa over elva, som er godt kjent etter å ha blitt malt av selveste Monet. Den franske maleren.
 
Jeg skal ikke skryte av å ha vært like konsentrert og seriøs under hele søndagsutflukten, men det var plent umulig ikke å oppleve noe, og det på flere plan - med en egen nimbus over en innlagt cafepause på Høvikodden.

Da ble det rimelig greit å vente på en mandag.

Blomstereng

Vi bilte rundt i Midtjyllands landskaper, ikke så langt unna Himmelbjerget - det sagnomsuste, som ikke var noe berg, så vidt bare en høyde, i hvert fall ikke noe som fikk oss norske til å gispe.

Men en vanvittig palett av en blomstereng, i hjørnet av et stort jorde, fikk oss til å reagere.

I tilnærmet James Bond-stil bråstanset vi bilen, vår hissige lille Toyota Yaris, tverrvendte de knappe 500 meterne tilbake til blomster-åpenbaringen, som fikk den oppmerksomheten den fortjente og vi kanskje trengte.

Natur eller kultur - ikke helt sikker på det. Men fargespillet i blomsterenga, ispedd noen intenst røde valmuer, satte en ny standard for denslags; vår sommerlige ballblom-eng på Gålå vil dessverre aldri kunne nå opp mot dette litt fremmedartede. dette danske.

 Selv om jeg elsker det hjemlige og gjenkjennelige, var det noe helt eget med fargespillet hos blomstene i grøftekanten der nede i Danmark, på Jylland.