Det vil si, noen ganger synes jeg at overblikket er ganske stødig, slik kjennes det i hvert fall ut - helt til helvete bryter løs, på sin egen sleipe måte.
Sånn som for et par måneder siden, Da ville begge mine to forbund: Parkinson og MS - ha beundret min smidighet og styrke
og gledet seg sammen med meg. Der jeg danset etter rytmene til the Boss. Selveste, Bruce Springsteen. Jeg rocket som bare gamle damer kan det.
Befant meg i øyeblikket og hele mitt liv.
I godt over en time var Bruce min inspirator. Jeg danset og løp, løftet vekter og strekte meg ut. Alle som trener, vet hva som skjer da: endorfinene spruter og dopaminet "rör på sej". Det vil si, det siste vet jeg ikke nok om. Riktigere er vel å si at det forsvinner. En god del av mitt dopamin er i alle fall borte, fra der det burde være, i hulrommene sine, på begge sider av hodet, i hjernen. I en slik sammenheng blir framtiden min mer usikker, og antakelig mer enn for alle andre.
Men trening gjør glad, og gubben var i godt humør,så vi bestemte oss for Ikea og innkjøp av noen svenske köttbullar. Samtidig kunne jeg ta et lite overblikk, om det var noe som... osv.
Først reiste vi til Ikea på Skøyen, som viste seg ikke å være et vanlig shoppingsted, men en hentestasjon for netthandel. Det var der det startet. En smådjevel begynte å trekke i trådene. Ikke mer enn ute av bilen, før jeg knakk sammen. "blodtrykksfall" tror jeg noen ville kalle det. Hos meg skifter det mellom nummenhet og sitrende stivhet i ben og torso, jeg må bøye meg, står krokete som en heks, blir redd eller sint eller fortvilet, og kan ikke gå inn til folk (les: Ikea). Forvarslet var Skøyen, le grand finale var Slependen. Der var det så ille at jeg buret jeg meg inne i bilen, mens han andre raida butikken for svenske kjøttboller.
Det rare er at det går over og enda rarere er at jeg lever omtrent som før. - Ikke som før den siste diagnosen, men som før siste blodtrykksfall, og som noen ganger midt oppi og like etter siste treningsøkt. Altså ganske høy. Mens drømmen egentlig er, på det jevne.
Det ubehagelige er at jeg aldri vet - ikke sånn som når døden kommer-ikke vite.
Men det å ikke vite når det setter inn neste gang, hvor befinner jeg meg?
Samt, hvilke enerverende nevrologiske ondskapsfullheter vil presenteres meg, da?
Men så slipper ondskapen taket, og det gode livet kan danse fritt igjen..
