Høst og blomster og sånt

Ikke lang tid igjen nå...

Vi lever i en omskiftelig tid. Høsten skubber sommeren vekk. Nattekulden hjelper villig til. - Det gjør også mange flittige hender rundt meg. Høstregimet i Borettslaget svikter aldri. Vips; så er det Erikaer som gjelder, i balkongkasse etter balkong-kasse.

Mens jeg ennå ikke er helt der. Jeg vil hegne om mine bladlusbefengte roser en stund til. Sommeren sitter igjen som mer enn et minne, den kjennes virkelig og nær.

-Tenk på rosene da - og lavendelen... Det blir ikke lett å gi slipp på dem.

- Vent litt da høst, mens jeg lar rosen på kjøkkensiden få leve en uke til. Hvis du lar gradestokken vise varmegrader, skal jeg følge min egen regi. Med en myk overgang i alle mine bed, - Som er ett terrassetrau (stort) , en kjempediger krukke på gulvet, en verandakasse (liten), en blomsterkrukke på verandeveggen og en klatrende rosebusk mot rødt tregjerde.

Det er alt. - Ikke rare greiene i den store sammenhengen, men det nærmeste jeg kommer en hage. Alt er heller ikke alt i min verden, for store områder rundt blokka er som en felleshage, beroligende grønn og klippes av andre.

Valget er tatt, Erika denne høsten også...

Tenk at noe så lite og beskjedent som mitt hageprosjekt kan oppta sjel og sinn så mye.

Men nå er det blitt slik at veggpryden på kjøkkensiden, pelargoniaen, skal bli skjermet for døden enn så lenge. Hun er tatt inn i kjøkkenvarmen, og vil når tiden er inne, få et hvilested i kjelleren. Før det behørig klippet ned  - for at den om det vil seg slik, kan sette knopper og blomstre hele neste sommer. - Under over alle under.

Pelargoniaen lenge leve

Jeg tør ikke tenke på hva aktive, oppegående mennesker har å styre med. Det kan være lett å tro at et dameperson som er så nærsynt og "minimalistisk" orientert som meg, ikke kan ha så mye av et liv. Og det kan så være.

Men jeg har en gang sett et bitte, lite sandkorn nært og kraftig forstørret. - Perspektiv og dimensjoner var ord som dukket opp da. - At noe er både uendelig stort og uendelig lite.

Årets pelargonia vil trolig leve en stund til. Vet ikke om hun jubler for det, men jeg er litt glad. To små erikaer havnet på veggen ute, sammen i hennes krukke.  De, stakkars, ble kjøpt inn noe motvillig. - Men det hjalp med presset fra balkong-kassene rundt om, og så var det den gode, gamle vanen, da  (sånn gjør vi om høsten)

Skyggeteater

                                                                                                                                                                                           .

I begynnelsen var foreldrene.

Nå fins de ikke lenger.  Unntatt i minnene,

Livet går så fort.  Etter i fjor og i forfjor ble mye annerledes.

De som en gang gav meg tiden, åndet ut.

Selv om døden er alminnelig, blir det et sceneskift av dimensjoner. Noen sjekker ut av verden, for alltid. Mens de fremdeles "lever en stund i landet" - gjennom og i oss...

Jeg vet ikke hvor sjelene  er, men alle mine nærmeste, som ikke finnes lenger, lever i meg som bilder.

Kanskje også utenfor meg. -  Drømmepersoner.

Det ligger ikke for meg å snakke om ånder. Men jeg opplever at mitt livs teater er annerledes utvidet nå,

nå når mine første mennesker er borte, at de fortsetter en annen tilværelse i min erindring.

Som skygger i kulissene, tilgjengelig.

Sitat om å leve

Nevrolog og forfatter Oliver Sacks har rundet de 80 og sier i en artikkel at årene sist i livet ikke bare er der for å stå på og holde ut, men at de kan gi  oss rom til å nyte friheten...

Jeg liker godt: denne:

 "Jeg er glad for at jeg ikke er død! -
kan jeg plutselig utbryte når været er midt i blinken."

                                          Fra Dagbladet 9. juli 2013

Kvinnene på randen

Denne morsomme tegningen (synes jeg) dukket opp i Morgenbladet denne fredagen, tegner er Mette Hellenes- fast under navnet Kebbelife. Nå klippet ut for å henge på kjøleskapdøra en stund. Den gir meg godt humør. Siv litt på siden med trente muskler vrenger hodet bakover mens hun roper: Morna Jens! Gjett hvem som bestemmer!!? Unna vei, her kommer jeg - hele gata må fløtte seg! Gi meg en S. Gi meg en I. Gi meg en Ve - Hva blir Det?

Selv om valgvinnerne ikke var mine kandidater, er jeg positivt spent på hva de kan få til - til beste for Norge og folk flest... Det har hendt jeg har undret meg over hvordan de forskjellige kan bekle de ulike taburettene. Vite nok om alt de kommer borti. Vi husker kanskje TV-serien "Javel, herr statsråd" og hvem som la føringene der. Statssekretærer og spinndoktorer, eksterne konsulentfirmaer, lobbyister. Partiprogram og samfunnsansvar. Damene på tegningen har mye å bryne seg på, og vi må vel regne med herren i bakgrunnen også.

Tittelen "Kvinnene på randen" betyr ikke at jeg frykter at galskapen er like rundt hjønet, men heller at nå er det like før en ny politikk skal lanseres. De tre kvinnene i forgrunnen vil måtte søke råd, men også "tenke sjæl", som Trond Viggo synger det.

Fire nye år. - Valget er gjort; og vi skal leve i det. Mens de tre kvinnene tar styringen.

Spennende. - Følg med, følg med...

Passbildet mitt får du aldri...

 ... men tankene mine kan du gjerne få, selv om de bare sirkler litt rundt jakten på Det Nye Passet.

For å skaffe meg et gyldig rødt pass måtte jeg reise både med buss og bane fra nesten helt inn
i  Sørkedalen, med Nordmarkas susende skoger like borti hogget her, til selveste Grønland - en bydel ganske langt unna - bortenfor slott og bortenfor Storting og bortenfor Sentralbanestasjonen, men ikke så langt fra gamle Oslo og middelalderparken. - På Grønland myldrer det mangeartet og ganske  annerledes nå enn for under en kvinnealder siden.

Siden mitt gamle pass ville gå ut i oktober, var det tid for fornyelse av bok med bilde. - Det store politihuset raget høyt over Grønlandsleiret og var lett å finne. Klokka var bare 8.15, men med en god del voksne og barn i lokalet. Lov å møte opp allerede 07.00. - Jeg trakk kølapp nr 41. Det var et godt stykke fram, men gikk greit unna. Ren rutine - og faktisk vennlig rutine, fikk jeg oppleve når det blinket for mitt nummer.

Jeg har faktisk ingen ting å klage over i møte med passkontoret hos politiet. Når jeg så også greide selve reisen til Grønland og huset med passutskriving, bør jeg være lykkelig. For det er ingen  selvfølge at kroppen alltid spiller på lag med meg selv og omgivelsene. I så måte er det lett å bekymre seg unødvendig.
Slik denne gangen også. Alt som kunne hende, hendte ikke - både turen og oppholdet i den store politibygningen var en artig opplevelse.

Den unge damen bak skranken var vakkermørk og vennlig. - Data ble fylt inn, og så var det passbildet...

Jeg satte meg rett foran en slags dataskjerm og prøve å legge ansiktet i modne, behagelige folder - Så rett fram, strekte kanskje litt på halsen.

Knips! - Hun vurderte bildet. "Vil du kanskje ta ett til?" Fikk se. "Uff ja, ett til."
Knips! - Strekte ikke så mye på halsen nå. Tittet raskt bort på forsøk 2, det fikk holde.

Så snipp, snapp snute: konsultasjonen var ute - og jeg fikk en flunkende ny passbok i hånda. Tittet forsiktig inn mot den avstivede siden der kontrafeiet var - og for et bilde! Vel er jeg sytti og sliten og trøtt, men denne åpenbaringen var som et omvendt røntgenbilde i sort hvitt. Groper, furer og et merkelig trekk rundt munnen. Ser i grunnen litt skummel ut, - I gamle dager var det snakk om å fotografere fra den mest flatterende side og vinkel. Nå må vi stå ribbet for alle illusjoner, og kanskje grue oss til å åpne den lille røde.
Ikke Maos, men vår egen.

Passet er i hus, og jeg tittter på det innimellom for å lutre meg. Alt blir en vane, og jeg vil jo ikke stå fram som et selvopptatt fjols heller. Men jeg er ikke alene om å gremmes når passbildet er så ille at selvfølelsen får en knekk. Særlig italienerne skal visst være hårskjøre i så henseende.

Nei, jeg kommer ikke til å ta fram passbildet til hvem som helst. Som en godt bevart hemmelighet skal jeg så vidt vise det ved eventuell innsjekk på Gardermoen, til en ansatt som jeg håper vil overse det diskret, eller se en gang til: kan det være samme dame...