Det er lett å føle seg liten i verdensrommet, det er også lett å føle seg krympet om det butter i relasjonene. Mellom meg og de andre. Når noe er helt feil, men ikke er noe å gjøre med. Å være dømt til å være tilskuer, selv om båndene burde være så tette, så tette. Og at det egentlig kanskje er min feil. At det en gang ble gjort et mistak, at noe vesentlig ble oversett. - På en måte er det lettere å føle seg liten i verdensrommet. - Da ser jeg for meg en buet jordskorpe med et bitte lite menneske strektegnet mot himmelen, med en bananskalk av en måne og noen stjerner. En slik litenhet er ekstensiell på en annen måte. Den forteller meg om en evighet og det uavvendelige, og setter meg sterkt og poetisk på plass.
For førti år siden til sommeren landet Armstrong og hans kumpaner på månen. I ettertid blir det sagt at det ikke var fru Luna de var mest himmelfalne over, men jorda sett fra oven. Det var rørende å se Tellus utenfra. De var visst heller ikke leie for at de mange slagerteksters store klisjé så grundig ble konkretisert og tilgjengeliggjort. Mens den jorda vi går på fikk en ny og realpoetisk dimensjon. "Også jorden er en stjerne" skrev dikteren Arnulf Øverland. Akkurat det er det ikke like lett å ta høyde for når vi kaver omkring eller sitter helt stille med et kok av følelser. Det kan virke sammensnørt og vanskelig, mens verdensrommet er stort og utfattelig, og jorda bare snurrer rundt og rundt. Utrettelig.
Vi svever rundt i vårt verdensrom, vi mingler med kosmiske energier. Hvert sekund fyker to energiske subatomære partikler gjennom hodet vårt. De dannes når primære kosmiske stråler treffer atmosfæren. Så sier de som vet. Jeg forstår det ikke, men liker å tenke på det. At det kan være med på å holde oss i live. At alle på vår lille/store klode holdes gående av det samme. At vi er av det samme.
Ja visst, jorda er en stjerne - den blir også kalt en global landsby. Avstander er borte, vi kjenner til alt som skjer overalt, og tar det innover oss. Men det er mer enn vi kan makte. Vi forventer heller at hvert område skal styre med sitt eget på en allmenn, akseptabel måte. Hva dette allmenne er, kan det være vanskeligere å enes om.
Den lille prinsen til de Saint-Exupéry hadde også utfordringer med tilværelsen der han tålmodig sto og vannet den eneste rosen på en asteroide. En rose som virkelig hadde sine nykker. - Men prinsen fant stor glede i å oppvarte sin eneste rose, han så forbi taktikken og oppdaget både ømhet og kjærlighet.
En rose er en rose er en rose... Et menneske er så mangt. Det er vårt eget og det er de andres. Åpner vi opp, ser vi den andre. Det er der noen mener vi har vårt egentlige anliggende.
onsdag 31. desember 2008
fredag 19. desember 2008
Julebrevet
Nå er den snart her - julen. Og da tar jeg meg den frihet og legge ut teksten til årets julebrev:
Selv den største juleelsker kan møte veggen når bare det å tenke på julen skaper kaos og motstand i de innerste gemakker. Er det et helt år siden sist? Er det virkelig det?
I år igjen – hvem orker…
Da tenker jeg på diktet til Kolbein Falkeid - Privat huskeregel. Der han skriver om hverdagene, at vi ikke skal klistre fine øyeblikk opp på veggen i tankene og forgylle dem med lengselen vår. Vi skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har oss på mannskapslista.
Men julen er ingen hverdag. Det er høytid og fest, glitter og farger, gaver fra meg til deg, pepperkaker og medisterpølser – ja, nettopp – det kan bli for mye, selv av det gode.
Det er når selve juleangsten setter inn at det er på tide å bryte opp døra til julerommet, skape en høytid på nytt. Litt motstand er bare sunt, spesielt for et julemenneske. Som innerst inne skjønner at det handler om mer enn å rekke julehandelen. At vi faktisk for en gangs skyld har lov til å forgylle noen timer og dager med –
ja nettopp, lengselen vår. At jul ikke er hverdag, men helligdager og fritid.
Vi velger selv vår jul. – En gang, for ganske lenge siden, da jeg virkelig hadde det travelt, hendte det jeg ønsket meg en liten kirke på et høyt fjell… Det var da Lill Lindfors sang om at hvis hun ble rik noen gang, skulle hun kjøpe seg ”en kyrka, där ljuset faller ifrån höga fönsters ram”. Det fantes en luftmadrass og en kasse med fransk burgundervin. Og skjønn musikk.
Travelheten er ikke lenger som før, men uroen der inne kan ligne mistenkelig på gammelt stress. Det fins en følelse av at tiden flyr sin vei (den virkelige tiden, alt som er) – og at mangt og mye er uopprettelig.
Det er da jeg vil ta med meg mine kjæreste opp på et høyt fjell
- med en liten kirke, og om ikke vin, så i hvert fall skjønn musikk.
Gledelig jul!
Selv den største juleelsker kan møte veggen når bare det å tenke på julen skaper kaos og motstand i de innerste gemakker. Er det et helt år siden sist? Er det virkelig det?
I år igjen – hvem orker…
Da tenker jeg på diktet til Kolbein Falkeid - Privat huskeregel. Der han skriver om hverdagene, at vi ikke skal klistre fine øyeblikk opp på veggen i tankene og forgylle dem med lengselen vår. Vi skal kjøre spettet hardt innunder arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har oss på mannskapslista.
Men julen er ingen hverdag. Det er høytid og fest, glitter og farger, gaver fra meg til deg, pepperkaker og medisterpølser – ja, nettopp – det kan bli for mye, selv av det gode.
Det er når selve juleangsten setter inn at det er på tide å bryte opp døra til julerommet, skape en høytid på nytt. Litt motstand er bare sunt, spesielt for et julemenneske. Som innerst inne skjønner at det handler om mer enn å rekke julehandelen. At vi faktisk for en gangs skyld har lov til å forgylle noen timer og dager med –
ja nettopp, lengselen vår. At jul ikke er hverdag, men helligdager og fritid.
Vi velger selv vår jul. – En gang, for ganske lenge siden, da jeg virkelig hadde det travelt, hendte det jeg ønsket meg en liten kirke på et høyt fjell… Det var da Lill Lindfors sang om at hvis hun ble rik noen gang, skulle hun kjøpe seg ”en kyrka, där ljuset faller ifrån höga fönsters ram”. Det fantes en luftmadrass og en kasse med fransk burgundervin. Og skjønn musikk.
Travelheten er ikke lenger som før, men uroen der inne kan ligne mistenkelig på gammelt stress. Det fins en følelse av at tiden flyr sin vei (den virkelige tiden, alt som er) – og at mangt og mye er uopprettelig.
Det er da jeg vil ta med meg mine kjæreste opp på et høyt fjell
- med en liten kirke, og om ikke vin, så i hvert fall skjønn musikk.
Gledelig jul!
Like før jul
Det er blitt sagt at ekte sekstiåttere ikke spiser seipanetter. Det vet ikke jeg noe om, men akkurat nå føler jeg at ekte juleelskere er mentalt utladet lenge før hovmesteren viser seg på TV-skjermen lille julaften.
For når juleelskeren skriver utkast til årets julebrev i slutten av oktober, og familiebildet er blitt så broket at det må kjøpes julegaver i bolker og puljer fra - ja, sist i oktober til like før jul - da kan det bli litt mye og vel lenge...
I gode stunder beskriver jeg julen som en lettere euforisk tilstand, der julemusikk, pynt og blomster er viktigere enn julematen. Mens det helt ultimate er lett snødryss fra en mørk desemberhimmel på selveste julekvelden. - Og selv om det kan bli lettere panisk sånn like før det hele ringer inn på dato, er det også rundt den tiden at kroppen gir små kynnere om at julefreden snart vil senke seg ned i kropp og sjel.
Dette året skal julemennesket med følge legge ut på en lang reise like oppunder høytiden. I en sølvgrå Toyota - oppover den lange dalen, over fjellet, bratt ned til fjorden; og utover, utover til jugendbyen ved havet. Byen som det går an både å elske og hate, der den ligger rett ut mot himmel og hav. Nyanser i blått, rosa og grått. Solnedganger og morgengry. Bygningene er blitt oppgradert over flere år - litt oppstæsja og litt mer selvbevisste. Om bygninger kan være seg selv bevisste? - I alle fall har noen av dem som bor i husene og går i gatene blitt klar over seg selv og byen sin på en ny måte.
En førjulsreise til byen ved havet, tror jeg virkelig vil få julen til å sette seg. Få den dit den hører hjemme: i hjertet og sjelen.
O' sjelefred, o' julehimmel ved havet.
For når juleelskeren skriver utkast til årets julebrev i slutten av oktober, og familiebildet er blitt så broket at det må kjøpes julegaver i bolker og puljer fra - ja, sist i oktober til like før jul - da kan det bli litt mye og vel lenge...
I gode stunder beskriver jeg julen som en lettere euforisk tilstand, der julemusikk, pynt og blomster er viktigere enn julematen. Mens det helt ultimate er lett snødryss fra en mørk desemberhimmel på selveste julekvelden. - Og selv om det kan bli lettere panisk sånn like før det hele ringer inn på dato, er det også rundt den tiden at kroppen gir små kynnere om at julefreden snart vil senke seg ned i kropp og sjel.
Dette året skal julemennesket med følge legge ut på en lang reise like oppunder høytiden. I en sølvgrå Toyota - oppover den lange dalen, over fjellet, bratt ned til fjorden; og utover, utover til jugendbyen ved havet. Byen som det går an både å elske og hate, der den ligger rett ut mot himmel og hav. Nyanser i blått, rosa og grått. Solnedganger og morgengry. Bygningene er blitt oppgradert over flere år - litt oppstæsja og litt mer selvbevisste. Om bygninger kan være seg selv bevisste? - I alle fall har noen av dem som bor i husene og går i gatene blitt klar over seg selv og byen sin på en ny måte.
En førjulsreise til byen ved havet, tror jeg virkelig vil få julen til å sette seg. Få den dit den hører hjemme: i hjertet og sjelen.
O' sjelefred, o' julehimmel ved havet.
onsdag 17. desember 2008
Kvinne
"Jag är kvinna - K V I N N A -" sang i sin tid Lill Lindfors, damen som ennå besitter denne helt spesielle utstrålingen. Jeg husker ikke flere strofer fra denne 70-tallslåten, tror jeg det var. - Men lurer på: hva er det å være en ekte kvinne? Er en femina de luxe en mer kvinne enn en mer androgyn type? Må man f.eks. ha født barn for å høre til kategorien?
Det var noen presseoppslag som fikk meg til å tenke på introen til Lindfors. Det ble gitt spalteplass til flere selvbeststemt barnløse kvinner, som lever utmerket med sine valg. De har fritt kunnet forsyne seg av alt det samfunnet og verden har å tilby oss: utdanning, arbeidsutfordringer, kultur og reiser - alt på egne premisser. De har aldri, sier de, hatt lyst til å reprodusere seg selv, har aldri følt noen trang til å besegle skjebnen på den måten. De er svært fornøyde med egen tilværelse.
Den nobelpris-belønte forfatteren Doris Lessing var blottende ung da hun fødte sine to første barn i Rhodesia, for bare kort tid etterpå å forlate både barn og mann med kurs mot London og sin store karriere. Disse to tidlige svangerskapene har hun blant annet forklart med en spesielt sterk trang til å reprodusere seg, en slags urdrift, følte hun.
Jeg er en smule skeptisk til ord som begynner med ur - det blir litt sånn "Meg Tarzan du Jane". Om det nå er naturen eller Gud som er med på å styre vår til tider ville ferd, så har vi som ferdes full anledning til å peile kursen. Og uansett kursvalg, livsveiene vil garantert by på store prøvelser og store gleder.
Det er en menneskerett å velge å være barnløs, det er ingen menneskerett å få barn - men fra naturens side er det lagt ganske mye til rette for at vi skal prøve det siste. Det er en ganske snedig dynamikk, som til tross for vår smartness til å regulere, må sies å ha virket så langt.
Og den såkalte kvinneligheten vår - den har heldigvis langt flere fasetter enn barnefødsler og ammetåke, en morkvinne er like mye et individ og en samfunnsborger som ethvert annet menneske.
Det var noen presseoppslag som fikk meg til å tenke på introen til Lindfors. Det ble gitt spalteplass til flere selvbeststemt barnløse kvinner, som lever utmerket med sine valg. De har fritt kunnet forsyne seg av alt det samfunnet og verden har å tilby oss: utdanning, arbeidsutfordringer, kultur og reiser - alt på egne premisser. De har aldri, sier de, hatt lyst til å reprodusere seg selv, har aldri følt noen trang til å besegle skjebnen på den måten. De er svært fornøyde med egen tilværelse.
Den nobelpris-belønte forfatteren Doris Lessing var blottende ung da hun fødte sine to første barn i Rhodesia, for bare kort tid etterpå å forlate både barn og mann med kurs mot London og sin store karriere. Disse to tidlige svangerskapene har hun blant annet forklart med en spesielt sterk trang til å reprodusere seg, en slags urdrift, følte hun.
Jeg er en smule skeptisk til ord som begynner med ur - det blir litt sånn "Meg Tarzan du Jane". Om det nå er naturen eller Gud som er med på å styre vår til tider ville ferd, så har vi som ferdes full anledning til å peile kursen. Og uansett kursvalg, livsveiene vil garantert by på store prøvelser og store gleder.
Det er en menneskerett å velge å være barnløs, det er ingen menneskerett å få barn - men fra naturens side er det lagt ganske mye til rette for at vi skal prøve det siste. Det er en ganske snedig dynamikk, som til tross for vår smartness til å regulere, må sies å ha virket så langt.
Og den såkalte kvinneligheten vår - den har heldigvis langt flere fasetter enn barnefødsler og ammetåke, en morkvinne er like mye et individ og en samfunnsborger som ethvert annet menneske.
Smiley
I dag ble jeg minnet på noe jeg har gått og hatt i tankene en stund.
Det var en notis på nettet om en russer i et mobiltelefonfirma som har fått registrert ett av alle disse smilefjesene - det som blunker ved hjelp av et semikolon - til sitt eget varemerke. ;-) Slik. - Nei da, jeg vil ikke bli straffet ved å bruke det høyst privat som her, det måtte i så fall være i en mer kommersiell sammenheng.
Selv bruker jeg bare et standard smilefjes til mine tekstmeldinger. Det koseligste, det som smiler akkurat passe. Men jeg slenger gjerne på noen, meldingen blir varmere og hyggeligere da.
Og motsatt: greier jeg ikke å hoste opp en eneste smiley til budskapet, undres mottakeren:
Noe i veien, eller? Dårlig humør?
Men det rareste er når det popper opp en en melding med et par vel plasserte smilefjes, og jeg noterer meg samme glede som om noen smiler til meg in natura. The autentic way, face to face.
Da stusser jeg litt - er det sånn det er blitt nå? Robot world...
En tekstmelding i ny og ne, med noen velplasserte smilefjes og vi nærmer oss lykkelig.
Don't worry, be happy.
Det var en notis på nettet om en russer i et mobiltelefonfirma som har fått registrert ett av alle disse smilefjesene - det som blunker ved hjelp av et semikolon - til sitt eget varemerke. ;-) Slik. - Nei da, jeg vil ikke bli straffet ved å bruke det høyst privat som her, det måtte i så fall være i en mer kommersiell sammenheng.
Selv bruker jeg bare et standard smilefjes til mine tekstmeldinger. Det koseligste, det som smiler akkurat passe. Men jeg slenger gjerne på noen, meldingen blir varmere og hyggeligere da.
Og motsatt: greier jeg ikke å hoste opp en eneste smiley til budskapet, undres mottakeren:
Noe i veien, eller? Dårlig humør?
Men det rareste er når det popper opp en en melding med et par vel plasserte smilefjes, og jeg noterer meg samme glede som om noen smiler til meg in natura. The autentic way, face to face.
Da stusser jeg litt - er det sånn det er blitt nå? Robot world...
En tekstmelding i ny og ne, med noen velplasserte smilefjes og vi nærmer oss lykkelig.
Don't worry, be happy.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
